Arietta for bass «Un bacio di mano» (K. 541)
볼프강 아마데우스 모차르트 작
Mozarts Un bacio di mano (K. 541) er en kompakt, komisk arietta for bass og orkester, komponert i Wien i mai 1788. Skrevet som et innskuddsnummer til Pasquale Anfossis opera Le gelosie fortunate, destillerer den Mozarts scenetekke ned til noen få minutter—vittig, skarpt karakteriserende og (som Mozart selv senere skulle bevise) tematisk minneverdig.
Bakgrunn og kontekst
Mot slutten av 1780-årene var Mozart fortsatt tett innvevd i Wiens travle teaterliv, selv om de «store» oppdragene ble færre og han i økende grad vendte seg mot leilighetsverk og praktisk arbeid for sangere. Un bacio di mano (K. 541) hører hjemme i denne verden: en innskuddsarie—et nyskrevet nummer som ble «stukket inn» i en eksisterende opera for en bestemt utøver og en lokal oppsetning. Operamålet var Pasquale Anfossis Le gelosie fortunate (urfremført i Torino i 1783), der Mozarts arietta ble tilpasset bruk i Wien.[1]
Verket forbindes med den wienske bassen Francesco Albertarelli, som Mozart skrev stykket for i mai 1788.[2] Slike bestillinger var ikke bare «håndverk på bestilling»: Mozart hadde en usedvanlig evne til å skreddersy musikk til en sangerpersona og komisk timing, og særlig bass-arietter ga rom for hurtig karaktertegning—halvt snakkende patter, overdrevet høflighet og plutselig melodisk sjarm.
Tekst og komposisjon
Mozart komponerte Un bacio di mano i Wien i mai 1788, da han var 32.[2] Til tross for at den ofte dukker opp i antologier med konsertarier, er den tydelig scenisk tenkt: den italienske teksten er en buffo-miniatyrscene, bygget rundt den sosiale ritualhandlingen håndkyssing (og de komiske spenningene av flørt, forfengelighet og etikette som situasjonen antyder).[2]
Et presiseringspunkt er verdt å si helt tydelig: selv om de aktuelle katalogdataene oppgir E♭-dur, oppfører de viktigste vitenskapelige og utøverrettede referansene arien i F-dur.[2][1] (Konsertstemtone kan forskyves i enkelte historiske sammenhenger, men standard moderne katalogtoneart for K. 541 er F-dur.)
Instrumentasjonen, slik den vanligvis er overlevert, er klassisk og beskjeden—ideell for teatergraven:
- Treblås: 1 fløyte, 2 oboer, 2 fagotter[1]
- Messing: 2 horn (i F)[1]
- Strykere: fioliner I & II, bratsj, cello, kontrabass[1]
- Stemme: bass solo[1]
Musikalsk karakter
Ariettaens særpregede sjarm ligger i hvor raskt den tegner en komisk profil. I stedet for å sikte mot den vidtfavnende, følelsesmessig «alvorlige» buen i en konsertarie, holder Mozart den musikalske argumentasjonen smidig: korte fraser, spenstig orkestral tegnsetting og en vokallinje som kan veksle mellom innsmigrende lyrikk og snakkeliknende deklamasjon—nettopp den blandingen som gjør buffo-bass-skrivingen scenisk levende.
Det som gjør Un bacio di mano særlig verdt oppmerksomhet innenfor Mozarts produksjon fra 1788, er etterlivet i et langt mer berømt verk: den melodiske ideen knyttet til verset «Voi siete un po’ tondo, mio caro Pompeo» siteres av Mozart ved slutten av eksposisjonen i førstesatsen av Jupiter-symfonien (Symphony No. 41 in C major, K. 551).[3] Gesten er talende. I et år som også ga Mozarts siste symfoniske trilogi, behandlet han ikke sceniske miniatyrer som forbruksvarer; han kunne gjenbruke en buffo-vending som symfonisk materiale på høyt nivå, i tillit til dens rytmiske profil og minneverdighet.
Kort sagt er K. 541 et lite, men avslørende innblikk i Mozarts wienske profesjonalitet: sangerorientert, teatralsk effektiv og utformet med den samme instinktsikre karaktertegningen og tematiske økonomien som preger hans største dramatiske partiturer.
[1] IMSLP work page with basic data and instrumentation details for K. 541 (including origin as an insertion for Anfossi’s *Le gelosie fortunate*).
[2] Mozarteum Köchel Catalogue entry for KV 541 (date/place and key; work classification).
[3] Reference noting Mozart’s quotation of *Un bacio di mano* in the first movement of *Symphony No. 41* (K. 551).