9 variasjoner i D-dur over en menuett av Duport, K. 573

Bakgrunn og kontekst

Våren 1789 forlot Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) Wien på en lang reise nordover sammen med sin velgjører, prins Karl Lichnowsky, og reiste via Dresden og Leipzig til Berlin og Potsdam. Reisen var ment å åpne profesjonelle dører – fremfor alt ved hoffet til den cellospillende kong Friedrich Wilhelm II av Preussen – og den brakte også Mozart i direkte kontakt med en fremragende krets av prøyssiske kammermusikere. Henles kommentar knytter K. 573 til denne turneen og rammer den inn som en høflig hyllest til Jean-Pierre Duport (1741–1818), kongens direktør for det kongelige kammermusikkapparatet og en feiret cellist og komponist ved hoffet.[1]

At temaet stammer fra Duport, er ikke tilfeldig. Som Mozarts øvrige frittstående variasjonssett for klaver tar K. 573 en allerede eksisterende melodi og behandler den som en plattform for oppfinnsomhet snarere enn som et objekt for ren utsmykning – en tilnærming som springer ut av Mozarts offentlige rolle som improvisator, der variasjoner kunne fungere som et utstillingsvindu for vidd, kontroll og spontanitet.[2]

Komposisjon

Mozart fullførte K. 573 i Potsdam 29. april 1789.[3] Temaet er en menuett hentet fra Duports samling på seks sonater for cello og basso continuo, Op. 4 (nærmere bestemt fra den siste sonaten i samlingen), et valg som tyder på at Mozart responderte på musikk han møtte i prøyssiske hoffkretser.[3]

Kronologisk tilhører verket samme sene skapende fase som Pianosonate i B♭-dur, K. 570 (februar 1789) og ligger nær begynnelsen av de såkalte «prøyssiske» kammerverkene (særlig strykekvartettene K. 575, K. 589 og K. 590). For lyttere som kjenner Mozart mest gjennom de store offentlige utsagnene i klaverkonsertene eller operaene, byr K. 573 på noe annet: et privat laboratorium i miniatyr, der forfining av tekstur og harmoni betyr mer enn åpenbar virtuos glans.[3]

Form og musikalsk karakter

Verket består av et tema (Menuet) etterfulgt av ni variasjoner. I grove trekk følger det et mønster som er karakteristisk for Mozarts frittstående variasjonssett: satsen tenderer til å bli mer intrikat og krevende gjennom syklusen, og de senere variasjonene skjerper gjerne kontrastene – ofte ved å gå over til parallell-moll og deretter forberede en raskere, mer briljant avslutning.[2]

Det som gjør K. 573 særlig verdt oppmerksomhet, er den sene stilen sin balanse mellom overflatecharm og dypere harmonisk og kontrapunktisk tenkning. I stedet for å bruke menuetten som et kjøretøy for prangende klaverfigurasjon, arbeider variasjonene ofte med nøkterne skala- og arpeggiomønstre som tydeliggjør (og i det stille forvandler) temaets profil.[3]

Flere detaljer fremhever Mozarts modne fantasi innenfor en beskjeden ramme:

• Teksturell intelligens. Den første variasjonen er blitt bemerket som teksturelt beslektet med den samtidige Pianosonate i B♭-dur, K. 570, noe som antyder at Mozarts «store» klaverspråk og hans leilighetsstykker står nær hverandre.[3]
• Kromatisk fargelegging. Syklusens mer innadvendte side trer frem gjennom kromatiske infleksjoner som kompliserer temaets enkle harmoniske skjelett; minore-variasjonen (i d-moll) trekkes frem som et punkt der kromatikken utdyper karakteren snarere enn bare å skjerpe glansen.[3]
• En «sen Mozart»-følelse av drama i miniatyr. Selv innenfor menuettens sosiale beherskelse kan Mozart raskt veksle mellom letthet og alvor – de «raske følelsessprangene» som virker velkjente fra de sene klaverkonsertene, her komprimert til korte, skarpt profilerte paneler.[3]

Kort sagt: K. 573 er ikke en storslått syklus som Ah, vous dirai-je, Maman, K. 265/300e, men den uttrykker en mer innadvendt senestetikk: variasjonsteknikk brukt ikke bare til å dekorere, men til å tolke et tema – ved å teste dets harmoniske implikasjoner, dets mulighet for kontrapunktisk berikelse og dets følelsesmessige spenn.

Mottakelse og ettermæle

Selv om K. 573 ligger litt utenfor allfarvei sammenlignet med Mozarts sonater og konserter, har verket lenge sirkulert i trykte utgaver og er fortsatt tilgjengelig i vitenskapelig Urtext-form (for eksempel i Neue Mozart-Ausgabe-bindet med klavervariasjoner).[4]

Moderne utøvere verdsetter ofte nettopp at dette er et sent verk i liten skala: det kan fungere som et elegant innslag på en recital, som en stilistisk bro mellom klassisismens variasjonspraksis og de mer psykologisk ladede variasjonssettene fra tidlig romantikk, og som en kompakt studie i Mozarts evne til å få «hofflig» materiale til å tale med flere stemmer samtidig. Lytta til med oppmerksomhet for de kromatiske vendingene og den stille akkumulerende arkitekturen fremstår K. 573 mindre som et ubetydelig leilighetsstykke enn som et destillert eksempel på Mozarts modne klaverkunst – yndefull i overflaten, men intellektuelt levende hele veien.[2]

[1] G. Henle Verlag, work page and commentary for *9 Variations on a Minuet by Duport*, K. 573 (context of the 1789 Prussian journey; homage to Duport).

[2] Mozarteum Foundation (Köchel Catalogue online), general description of Mozart’s keyboard variation sets and their typical dramaturgy (minor-mode slow variation leading to a fast finale).

[3] Liner notes PDF (Kristian Bezuidenhout, *Mozart: Keyboard Music Vols. 8 & 9*), giving completion date (Potsdam, 29 April 1789), Duport Op. 4 source, and stylistic observations on texture and chromaticism (including the D-minor *minore* variation).

[4] IMSLP work page for K. 573, including bibliographic details and reference to the Neue Mozart-Ausgabe (NMA IX/26) keyboard variations volume.