3 tyske danser (Drei Deutsche Tänze), K. 605

Bakgrunn og kontekst

Mot slutten av 1780-årene var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) blitt en jevn leverandør av dansemusikk til Wiens sesongpregede festligheter. Etter utnevnelsen til Kammermusicus (keiserlig kammerkomponist) i desember 1787, var en av de forventede oppgavene å levere nye danser til hoffballene i Redoutensäle i Hofburg—arrangementer der det trengtes store mengder funksjonelle dansesatser, men som like fullt bar med seg prestisjen ved en keiserlig anledning.[3][4]

I denne verdenen hadde Deutscher Tanz («tysk dans») en tydelig plass. Den er raskere og mer rustikk i profil enn menuetten, og tilhører familien av selskapsdanser i tretakt som historisk leder videre mot valsen.[1] Mozart skrev mange slike stykker, ofte i grupper som var ment å spilles etter hverandre; K. 605 knyttes gjerne til den større klyngen av sene tyske danser fra 1791.[3]

Det som gjør K. 605 verdt oppmerksomhet i dag, er ikke «dybde» i symfonisk forstand, men Mozarts evne til å komprimere karakter inn i noen få dusin takter: sprø kadanser, pregnert instrumentasjon og en teatralsk sans for timing. I dansemusikk fanges øret like mye av timbre (hvem som spiller) og gestene i overflaten som av harmoniske overraskelser—og Mozart er en mester i slike raske, treffende valg.

Tilblivelse og urfremføring

Settetsom er kjent som Three German Dances, K. 605, er datert 12. februar 1791 i Wien i Mozarts egen verkfortegnelse.[2][5] Disse dansene ble skrevet for sosial bruk—høyst sannsynlig for fremføring i de keiserlige ballsalene (Redoutensäle)—snarere enn for en offentlig konsert med billettsalg.[3]

Også utgivelseshistorien understreker deres praktiske liv: tidlige trykk kom i Wien i 1791, inkludert klaverarrangementer beregnet på hjemmebruk, slik det var typisk for populært danserepertoar som raskt beveget seg fra ballsal til salong.[2] Stykkene er korte (til sammen rundt åtte minutter) og utformet for å være umiddelbart leselige—musikk som danserne kan «lese» i sanntid.[2]

Her hører det med en forsiktighetsmerknad: Mozarteums diskusjon i Köchel-Verzeichnis indikerer at nr. 3 ser ut til å ha en annen overleveringshistorie enn nr. 1–2, og at den ikke inngår i Mozarts egenhendig skrevne tematiske katalog på samme måte—et spørsmål som henger sammen med kilder og senere tradisjoner for gruppering.[6] I fremføringer og innspillinger behandles de tre likevel i stor grad som et sammenhengende sett, ikke minst fordi nr. 3s berømte «sledefart»-episode gir en åpenbar, glitrende avslutning.[3]

Instrumentasjon

Mozarts besetning i K. 605 er mer festlig enn det aller nødvendigste for dans, og illustrerer en typisk wienerpraksis: en kjerne av strykeklanger kunne utvides med treblås og slagverk for farge og offentlig gjennomslagskraft.[1]

En standard orkesterbesetning for settet oppgis som:[2]

• Treblås: piccolo, 2 fløyter, 2 oboer, 2 fagotter
• Messing: 2 horn, 2 trompeter
• Slagverk: pauker
• Strykere: fiolin I & II, cello, kontrabass (merkbart: ingen bratsjer)

Den tredje dansen inneholder den berømte Die Schlittenfahrt («sledefarten»)-episoden, som legger til karakteristiske «utendørs»- og «nyhetspregete» klanger—posthorn og bjeller—og skaper en billedlig, nesten scenisk effekt innenfor en ellers rettfram ballsjanger.[2][3]

Form og musikalsk karakter

Hver dans følger det velkjente mønsteret fra sent 1700-tall: en hoveddel med en kontrasterende midtdel (ofte kalt Trio eller Minore), før åpningen vender tilbake—musikk laget for gjentakelse og orientering.[1] Innenfor denne praktiske rammen skiller Mozart de tre dansene fra hverandre gjennom toneartsområde, rytmisk profil og—viktigst—instrumental karakter.[2]

• Nr. 1 (D-dur): Lys og seremoniell i sin utadvendte toneart; den antyder «ballsalsglans» mer enn rustikk intimitet. Frasene er gjerne regelmessige og firkantede, ideelle for koordinert gruppedans, men Mozart holder overflaten livlig med sprø artikulasjoner og raske replikker på tvers av ensemblet.
• Nr. 2 (G-dur): Ofte oppfattet som den mer avslappede ledsageren; den heller mot den vennlige, folkenære siden av Deutscher Tanz. Sjarmen ligger i den rene balansen: enkle melodiske celler, tydelig kadenspunktering og en lett spenst som aldri blir tung.
• Nr. 3 (C-dur), med *Die Schlittenfahrt*: Dette er settets «nummer». Den ekstra fargen fra posthorn og bjeller forvandler funksjonell dansemusikk til en liten tonescene—vinterlig, yrende og umiskjennelig teatralsk.[3] I praksis bygger Mozart en liten dramatisk bue: lytteren beveger seg fra vanlig ballsalsbevegelse inn i et levende offentlig skue, og tilbake igjen, som om et teppe et øyeblikk gikk opp for et komisk mellomspill.

Som gruppe viser K. 605 hvordan sen Mozart behandler selv nyttemusikalske sjangre som arenaer for håndverk. Musikken er økonomisk, men ikke anonym: instrumentasjonen er gjennomtenkt, klimaksene er vel timet, og «utbetalingen» i nr. 3 er forberedt slik at nyhetsvirkningen straks trer frem i et folksomt rom.

Mottakelse og etterliv

K. 605 har levd et dobbelt liv. I sin egen tid hørte det hjemme i den sesongstyrte økonomien for wiener-dansemusikk—komponert raskt, fremført i offentlige ballsaler og spredt i arrangementer for hjemmemusikere.[2][3] I moderne lyttekultur lever det videre mindre som «dansemusikk man faktisk danser til» enn som et konsentrert glimt av hoffets Wien: kort, glitrende og sosialt forankret.

Den varige kroken er Die Schlittenfahrt i den tredje dansen, der bjellene og posthornene har gjort den til en hyppig sesongfavoritt og et emblem på Mozarts billedskapende vidd.[3] Men settets bredere verdi er kontekstuelt: det viser Mozart, 35 år gammel, skrivende for hovedstadens daglig-seremonielle liv i samme år som verk i langt større former. K. 605 minner oss om at «sen Mozart» ikke bare er opera, konsert og kirkemusikk—det er også den urbane kunsten å holde Wiens dansere i bevegelse, med eleganse og en umiskjennelig personlighet.