12 German Dances (K.586)

Bakgrunn og kontekst

Mot slutten av 1780-årene skrev Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) ikke bare operaer, konserter og kammermusikk for den offentlige scenen, men også betydelige mengder dansemusikk knyttet til hofflivet. I desember 1787 fikk han stillingen som kongelig og keiserlig kammerkomponist (Kammercompositeur) hos keiser Joseph II, en post der den praktiske forpliktelsen var å levere danser til de årlige fastelavnsballene i Wiens Redoutensäle (de offentlige ballsalene i Hofburg-komplekset). Denne tilsynelatende beskjedne plikten viste seg å være kunstnerisk fruktbar: Mozarts tyske danser, menuetter og contredanser fra disse årene utgjør en særpreget «parallell produksjon», og avdekker en komponist som kunne arbeide raskt og likevel tenke i instrumentalfarge, stiltypologi og publikumsvirkning.[3][4]

I denne sammenhengen står 12 tyske danser, K. 586, side om side med andre sene sett (for eksempel 6 tyske danser, K. 571) som del av Mozarts regelmessige leveranser av ballmusikk. Den tyske dansen (Deutscher Tanz)—en rask 3/4-dans som ofte beskrives som en forløper til valsen—var populær nettopp fordi den kombinerte eleganse med en mer umiddelbar, fysisk fremdrift enn den eldre menuetten.[1] Hvis Mozarts større verk fra 1789 gjerne diskuteres i skyggen av økonomisk press og skiftende publikums smak, gir K. 586 et annet slags belegg for senstil: konsist, direkte og konstruert for virkelige kropper i et virkelig rom.

Komposisjon og urfremføring

K. 586 er katalogført som Twelve German Dances (Zwölf Deutsche Tänze), komponert i Wien i desember 1789.[5] Verket hører til strømmen av musikk Mozart leverte til festlighetene i Redoutensaal etter hoffutnevnelsen; oppføringen i Köchel-Verzeichnis plasserer uttrykkelig slike dansesykluser i fastelavnsballkulturen og bemerker at slike sett ofte ble avsluttet med en avsluttende coda.[1]

Presis dokumentasjon av førstegangsoppføring for enkeltsett med danser er ofte vanskelig å oppdrive: stykkene var laget for en sesongs arrangementer og kunne sirkulere i flere praktiske formater. Kildematerialet for K. 586 gjenspeiler dette pragmatiske etterlivet—avskrifter, orkestermateriale og klaverutdrag—og understreker at musikken var ment å brukes, tilpasses og spilles på nytt snarere enn å «urframføres» én gang i moderne konsertsalforstand.[1]

Instrumentasjon

En grunn til at K. 586 fortjener mer oppmerksomhet enn det den vanligvis får, er dens levende orkesterprofil. I besetningen slik den er overlevert på IMSLP, bruker settet en festlig sen-1700-tallspalett—med den iøynefallende detaljen at strykergruppen utelater bratsjer:

Treblås: piccolo, 2 fløyter, 2 oboer, 2 fagotter
Messing: 2 horn, 2 trompeter
Slagverk: pauker, tamburin
Strykere: fioliner I og II, celloer, kontrabasser (ingen bratsjer)[2]

Dokumentasjonen i Köchel-Verzeichnis peker tilsvarende på at fullorkestermateriale sirkulerte med en betydelig treblås- og messingbesetning (inkludert trompeter og pauker), i tråd med Redoutensaal-spektakkelet og forventningen om at dansemusikk måtte bære i en tettpakket sal.[1]

Form og musikalsk karakter

K. 586 består av tolv kompakte danser, hver som regel paret med en alternativ midtdel (Trio) og avrundet for hele settet med en avsluttende coda—en arkitektur som balanserer variasjon (fra dans til dans) med en tilfredsstillende følelse av avslutning (settet som syklus). Beskrivelsen i Köchel-Verzeichnis rammer sjangeren nyttig inn: tyske danser er raskere enn menuetter, og Mozarts dansesykluser for Redoutensäle kulminerte ofte i en coda, som gir en nesten teatralsk «finale»-funksjon til noe som ellers kunne vært rent modulære numre.[1]

Snarere enn å tenke på disse stykkene som «lett musikk», er det mer presist å høre dem som små tone- og karakterstudier utformet for sosial funksjon. I løpet av noen få dusin takter kan Mozart antyde hofflig glans, rustikk snert eller et kvasi-militært éclat gjennom stiltypiske gester—fanfarepreg, droneklanger, perkusiv markering og treblåssats som gjør dansegulvet til en slags offentlig scene. Utelatelsen av bratsjer kan skjerpe teksturen (mindre indre strykerdis), og gi plass til at blåsere og slagverk får uvanlig klarhet i mellomleiet.

Settets viser også Mozarts senwienerske gave for økonomi med konsekvens: tydelig periodisk frasering for danserne, men samtidig et komponistøre for hvor en frase bør «svinge av» harmonisk, eller hvor et klanglig skifte kan omramme en gjentatt åttetakters enhet. Slik står K. 586 nær grensen mellom funksjonell hoffunderholdning og konsertsalens appetitt på orkestrale miniatyrer—musikk som i dag kan programmeres som et ekstranummer eller en suite, men som likevel bevarer sitt opprinnelige kinetiske formål.

Mottakelse og etterliv

De tyske dansene som sjanger ligger utenfor kanon som konsertlivet gjerne prioriterer, og K. 586 har aldri hatt ryet til de sene symfoniene eller de modne klaverkonsertene. Likevel peker verkets overlevelse i autoritative kataloger og tilgjengeligheten av komplette partiturer og framføringsmateriale på vedvarende praktisk interesse: det er «godt katalogisert» fordi det ble mye brukt.[1][2]

Historisk er Mozarts hoffbestillinger av dansemusikk også viktige fordi de forankrer en bredere wienertradisjon: etter Mozart gikk rollen som leverandør av dansemusikk til Redoutensaal videre via skikkelser som Haydn og, senere, Beethoven, og knytter disse tilsynelatende leilighetsverkene til byens musikalske hovedøkonomi.[4] Hørt med denne linjen i mente blir K. 586 mer enn en underholdende rekke numre. Det er et øyeblikksbilde fra slutten av 1789 av Wiens offentlige ritual—fastelavnets selskapsliv, orkestral glans og komponistens evne til å gi selv utilitære former en minneverdig profil.

[1] Köchel-Verzeichnis (Mozarteum): work entry for KV 586, including Redoutensaal context and source/publication information.

[2] IMSLP: 12 German Dances, K. 586 — general info and commonly cited instrumentation details.

[3] Wikipedia: Wolfgang Amadeus Mozart — notes on his December 1787 appointment as chamber composer and its dance-music duties.

[4] Wikipedia: Mozart and dance — overview of Mozart’s court role and the Redoutensäle balls as a driver of his dance output.

[5] Wikipedia: Köchel catalogue — entry listing K. 586 as 12 German Dances (December 1789, Vienna).