«Un moto di gioia mi sento» (K. 579) — Mozarts erstatningsarie for Susanna i G-dur

Bakgrunn og kontekst

I 1789 vendte Le nozze di Figaro (K. 492) tilbake til Burgtheater i Wien—tre år etter urpremieren i 1786—og Mozart leverte minst to nye numre til gjenoppsetningen: rondoen «Al desio di chi t’adora» (K. 577) og den foreliggende ariettaen «Un moto di gioia mi sento» (K. 579) [1]. Disse tilleggene hører hjemme i en velkjent praksis fra 1700-tallet: å tilpasse en operas musikalske vev til behovene (og talentene) til et bestemt ensemble, en bestemt scene og en bestemt sesong.

Salzburg Mozarteums oppføring i Köchel-Verzeichnis behandler K. 579 uttrykkelig som et Figaro-relatert innsettingsnummer (nr. 13a), overlevert i form av en autograf klaverreduksjon og innlemmet i Neue Mozart-Ausgabe som appendiksmateriale til Figaro [2]. Moderne referanseoversikter beskriver også verket som komponert til Wien-forestillingene i 1789 og plasserer det i akt II som et erstatningsnummer [3].

For lyttere er denne konteksten viktig: K. 579 er ikke en generisk konsertarie laget for å fremheve virtuositet for enhver pris. Snarere er det «teatralsk nytte» av høyeste klasse—musikk formet slik at den klinger som om den hører hjemme i et levende drama, også når den i dag høres i recital eller antologi.

Tekst og komposisjon

K. 579 er en italiensk arietta i G-dur, datert til august 1789 i Wien [3]. Teksten begynner «Un moto di gioia mi sento nel petto…», et konsist uttrykk for glede med en kant av uro (glede «in mezzo il timor», «midt i frykten»)—en følelsesmessig dobbelthet Mozart nyter godt av gjennom hele sin modne vokalskriving.

Librettoen tilskrives ofte Lorenzo Da Ponte, Mozarts samarbeidspartner på Figaro, Don Giovanni og Così fan tutte; IMSLPs verkoppføring oppgir Da Ponte som librettist [3]. At stykket er en erstatningsarie, forklarer også etterlivet: løsrevet fra operaens standardtekst i oppføringspraksis sirkulerte den uavhengig, og IMSLP oppgir første trykk i 1799 [3].

Musikalsk karakter

Besetningen er en klassisk operaorkesterklang i miniatyr—sopran med treblåsere (fløyte, obo, fagott), to horn og strykere [3]. Selv uten resten av Figaro plasserer klangen umiddelbart lytteren i Mozarts teatrale verden, der treblåsfarger kan antyde stemningsskift like levende som harmonikken.

Det som gjør K. 579 særpreget, er økonomien: på kort tid rammer Mozart inn et affektuttrykk som ikke bare er «lykkelig», men balanserer mellom lysning og nervøs forventning. Den blandingen—glede med et drag av understrøm—ligger tett opp til Susannas raske intelligens i Figaro, en karakter som ofte tvinges til å tenke flere trekk frem. Arias sjarm ligger mindre i ren vokal briljans enn i karakterbærende frasering: kortpustede gester som kan klinge som oppglødd tale, besvart av orkestrale kommentarer som holder følelsestemperaturen i bevegelse.

K. 579 fortjener oppmerksomhet nettopp fordi den ligger litt utenfor allfarvei. Den viser Mozart, sent på 1780-tallet, fortsatt i dialog med operascenen ikke bare gjennom store nye prosjekter, men også gjennom fint avveide «reparasjoner» og substitusjoner—små former der hans melodiske takt, tidsfølelse og gave for følelsesmessig ambivalens er umiskjennelige [2].

[1] Mozarteum Digital Mozart Edition (Neue Mozart-Ausgabe): editorial preface for *Le nozze di Figaro* (mentions the two new arias K. 579 and K. 577 for the 1789 revival).

[2] Salzburg Mozarteum: Köchel-Verzeichnis entry for KV 579, including source information and NMA placement as Figaro appendix (No. 13a).

[3] IMSLP work page: composition date (August 1789), key, instrumentation, first publication (1799), attribution, and note that it was composed for the 1789 Vienna *Figaro* performances as No. 13a in Act II.