Tre konserter for klaver etter J.C. Bach (K. Anh.A 29)
av Wolfgang Amadeus Mozart
Tre konserter for klaver etter Johann Christian Bach (K. Anh.A 29) er en usikker gruppe tidlige konsertlignende stykker knyttet til Mozarts Salzburg-år rundt 1770, da han var omkring fjorten. De ligger tett opp til musikk av «London-Bach» (Johann Christian Bach), noe som peker i retning av arrangement, bearbeidelse eller avskrift snarere enn en fullt ut selvstendig konsertoppfinnelse.
Bakgrunn og kontekst
I 1770 holdt Mozart til i Salzburg, men reiste periodevis i Italia sammen med sin far, Leopold (den første italienske reisen begynte i desember 1769 og fortsatte til og med 1771). I disse årene tok den unge komponisten til seg tidens moderne klaverstil like ivrig som han studerte kontrapunkt, og Johann Christian Bach—som Mozart hadde møtt i London noen år tidligere—ble stående som en viktig modell for elegant, cantabile klaversats.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. Anh.A 29 er katalogisert som «3 Concerti for Piano after J.C. Bach», en beskrivelse som allerede antyder avhengighet av Bachs musikk og åpner for grunnleggende spørsmål om opphav og hvor stor del av materialet som faktisk kan tilskrives Mozart.[1] I praksis er de best dokumenterte «konsertene etter J.C. Bach» i Mozarts krets de tre arrangementene kjent som K. 107, laget over sonater av Johann Christian Bach og utvidet til klaverkonserter med strykeakkompagnement.[2][3]
Musikalsk karakter
Der kilder er tilgjengelige, hører disse «etter Bach»-konsertene hjemme i den galante konsertverdenen: tydelig periodisk frasering, sangbar høyrehåndsmelodi over en støttende bass, og en briljans som mer ligger i flytende passasjearbeid enn i dramatisk konflikt. I slike stykker veksler solisten typisk med strykerne i korte tutti-avsnitt og svarende episoder, slik at selv enkle klaverfigurasjoner får en offentlig, retorisk profil når de rammes inn av en bærende strykerklang.
Forbildet for denne typen sats ligger svært nær Johann Christian Bachs eget idiom for klaver og strykere, og i det sammenlignbare K. 107-settet forblir klaverstemmen i stor grad Bachs, mens den orkestrale dimensjonen gjenspeiler Mozarts handling med å «vende» et klaverstykke til en konserttekstur.[3]
Plass i katalogen
K. Anh.A 29 forstås best som et vitnesbyrd om Mozarts tidlige, praktiske omgang med beundret samtidige klavermusikk—musikk han kunne studere, framføre og bearbeide—snarere enn som en sikker hjørnestein i rekken av hans originale klaverkonserter. Tilknytningen til Johann Christian Bach plasserer den tydelig innenfor Mozarts stilistiske opplæring i ungdomsårene, da ferdighet i den galante manéren var en forutsetning for senere, mer personlig konsertmestring.
[1] Köchel catalogue entry line identifying “Anh.A 29 … 3 Concerti for Piano after J.C.”
[2] Mozarteum (Köchel Verzeichnis): K. 107 III, concerto arrangement after J.C. Bach sonata (work page; illustrates the well-attested ‘after J.C. Bach’ concerto arrangements)
[3] IMSLP: 3 Concertos, K. 107 (after J.C. Bach) — overview and source access for the closely related, documented set