Symfoni nr. 42 i F-dur (tvilsom), K. 75
di Wolfgang Amadeus Mozart
Symfonien i F-dur (K. 75), som noen ganger betegnes «Symfoni nr. 42», er et verk i fire satser som tradisjonelt plasseres i Mozarts Salzburg-produksjon fra 1771, da han var femten år. Attribusjonen har lenge vært regnet som usikker, men stykket finnes bevart i spillbare kilder og har forblitt i omløp som en «tvilsom» tidlig symfoni.
Bakgrunn og kontekst
Sommeren 1771 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) tilbake i Salzburg mellom italienske reiser, og han skrev raskt og pragmatisk for å møte de musikalske behovene ved fyrste-erkebiskopens hoff og tilknyttede konserter. K. 75 dateres vanligvis til denne Salzburg-perioden og omtales ofte sammen med de kompakte tidlige symfoniene som dokumenterer Mozarts raske tilegnelse av italiensk ouvertüre-stil innenfor en mer «firesatsig» mellomeuropeisk plan.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Samtidig peker moderne oppslagsverk ofte på K. 75 som et verk med tvilsom autentisitet: proveniensen er ikke helt ukomplisert, og forskere har vært varsomme med å behandle den som sikkert Mozart i samme forstand som de best dokumenterte tidlige symfoniene.[2]
Musikalsk karakter
Symfonien er disponert i fire satser—Allegro, Menuetto – Trio, Andantino, Allegro—og er skrevet for et beskjedent Salzburg-orkester: treblås (2 oboer) med messing (2 horn i F, brukt i første og siste sats) og strykere.[3][1]
Det som skiller seg mest ut «på papiret», er rekkefølgen på de indre satsene: Menuetto – Trio kommer som nummer to, i stedet for den mer typiske tredjeplassen.[2] Dermed kommer dansens retorikk tidlig, slik at det senere Andantino kan fungere mindre som en konvensjonell «langsommere midtsats» og mer som en kort, lyrisk pause før det avsluttende Allegro runder av verket med fornyet framdrift.
Plass i katalogen
Uavhengig av om symfonien til slutt aksepteres som fullt autentisk, passer K. 75 musikalsk inn i Mozarts Salzburg-læretid rundt 1770–71: konsise gester, tydelige formale konturer og en praktisk orkesterpalett tilpasset de musikerne man hadde tilgjengelig.[1][3] Hørt i dette perspektivet kan den nærmes som et lite, men lærerikt dokument fra den unge komponistens symfoniske verksted—samtidig som den, når det gjelder attribusjon, forblir en nøye parentesert «tvilsom» oppføring.[2]
[1] Wikipedia — "Symphony, K. 75" (overview, Salzburg dating, numbering as "No. 42" in some schemes; links to NMA materials)
[2] Wikipedia — "Mozart symphonies of spurious or doubtful authenticity" (contextualizes K. 75 as doubtful; notes atypical Minuet placement and issues of provenance)
[3] IMSLP — "Symphony No. 42 in F major, K. 75" (movement list and basic instrumentation; access to public-domain scores)