Symfoni nr. 39 i Ess-dur

Bakgrunn og kontekst: Sommeren 1788 bodde den 32 år gamle Mozart i Wien i en urolig tid. Tidligere samme år hadde det østerrikske keiserriket (under keiser Joseph II) gått inn i den østerriksk-tyrkiske krigen, noe som trakk mange adelige inn i militærtjeneste og krympet Wiens konsertpublikum[1][2]. Mozart selv var en vellykket frilans komponist og utøver, men krigen og den økonomiske nedgangen forstyrret inntektene hans[1]. Han planla optimistisk en serie sommerkonserter, men til slutt måtte han avlyse dem[1][3]. Til tross for disse vanskelighetene (og til og med personlig tragedie – hans unge datter døde få dager etter at han fullførte verket[3]), brukte Mozart den ekstra tiden til å øse energi inn i komposisjonen. I løpet av bare seks uker i juni–august 1788 skrev han sine tre siste symfonier. Symfoni nr. 39 (K. 543) ble fullført 26. juni 1788[4] som den første i denne trioen; deretter fullførte Mozart nr. 40 25. juli og nr. 41 («Jupiter») 10. august[5][6]. (Noen forskere ser disse tre verkene som et slags triptyk eller en «monumental trilogi»[7].) Verden i 1788 sto på terskelen til store endringer – opplysningstidens ideer sirkulerte samtidig som Europa gled mot politiske omveltninger – og Mozarts modne stil var uvanlig dristig for sin tid[8]. Kommentarer peker da også på at sent 1700-talls publikum vanligvis forventet at symfonier skulle være «små og lette», slik at Mozarts rike teksturer og emosjonelle dybde i disse verkene var noe ganske nytt[8].

Komposisjon og urfremføring: Ingen dedikert bestilling er kjent for K. 543. Mozart skrev den trolig for en av sine planlagte konserter i Wien, men serien ble avlyst på grunn av dårlig billettsalg[3]. Det er ikke kjent at verket ble fremført i hans levetid (Mozart skal ha distribuert orkesterstemmer, noe som tyder på at han håpet den ville bli hørt[9], men ingen konsertomtale er bevart). Den første dokumenterte fremføringen fant sted etter hans død – ved en Mozart-minnekonsert i Hamburg i mars 1792 – der et øyenvitne beskrev åpningen som «så majestetisk … at selv den kaldeste, mest ufølsomme lytter … spisset ørene»[10]. Denne rapporten understreker hvor imponerende verkets storstilte åpning virket på de tidlige tilhørerne.

Besetning

Symfoni nr. 39 krever et større klassisk orkester enn mange av Mozarts tidligere symfonier. Besetningen er:

Treblåsere: 1 fløyte, 2 klarinetter (i A og B♭), 2 fagotter

Messingblåsere: 2 naturhorn, 2 naturtrompeter (i E♭)

Slagverk: Pauker (stemt i E♭ og B♭)

Strykere: Første- og andre fioliner, bratsjer, celloer og kontrabasser

I praksis erstattet Mozart det vanlige paret med oboer med klarinetter[11]. Dette var høyst uvanlig for ham – K. 543 er den eneste store symfonien fra Mozarts voksne liv uten oboer[11] – og det gir verket en rik, avrundet klang i treblåserne. Klarinettene er svært fremtredende (en tidlig skribent omtaler dette som Mozarts «første store orkestrale bruk» av instrumentet)[12][13]. Tillegget av trompeter og pauker (som den gang var valgfritt i orkestrene) bidrar med en festlig, seremoniell farge[14][15]. Totalt sett er orkestreringen fløyte, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 horn, 2 trompeter, pauker og strykere[16][17].

Struktur og musikalsk karakter

Symfonien har fire satser og følger klassisk form, men med noen særegne vrier:

• I. Adagio – Allegro (Ess-dur, 2/2 og deretter 3/4-takt): En storslått Adagio-innledning åpner verket. Den er høytidelig og kromatisk, preget av dristige messingfanfarer og fallende figurer[18][19]. Etter denne statelige åpningen glir musikken over i et Allegro i sonate-allegroform[20][18]. I Allegro introduserer Mozart livlige hovedtemaer (noen skribenter peker på et glitrende «gående» tema i den andre temagruppen), med aktivt samspill mellom blåsere og strykere[20]. Helhetsinntrykket er både majestetisk og energisk.
• II. Andante con moto (Ass-dur, 2/4-takt): Andre sats er en lyrisk langsats. Den begynner varsomt med et enkelt tema i strykerne[21][22]. Mozart behandler dette i en forkortet sonateform: han presenterer et tema (og gjentar det med varierende instrumentasjon), men utelater den vanlige, fulle gjennomføringsdelen[21][22]. Virkningen er intim og sangbar. Midtveis blir stemningen litt mer bevegelig før den vender tilbake til den rolige grunntanken. Tonarten Ass-dur (subdominanten til Ess-dur) tilfører en varm, mild farge.

• III. Menuetto: Allegretto – Trio (Ess-dur, 3/4-takt): Denne menuetten er livlig og dansende, med et tydelig 3/4-slag. Yttersatsenes Menuetto-deler er faste og robuste. Den sentrale Trio-delen er særlig karakteristisk: Mozart legger den i stil av en østerriksk ländler – en folkedans[23][24]. Her skinner treblåserne – klarinettene (og en fløyte) danner en duett der den ene spiller en enkel, grasiøs melodi over den andres rytmiske arpeggioer[25][24]. Dette gir trioen en rustikk, pastoral sjarm. Alt i alt veksler menuett og trio mellom hofflig formalitet og et mer hjemlig, folkelig preg.
• IV. Allegro (Ess-dur, 2/4-takt): Finalen er et livlig, travelt Allegro i sonateform. Hovedtemaet er i stor grad bygget på en oppad- og nedadgående Ess-dur-skala (nesten som en lekende klatrelinje)[26]. Mozart utvikler denne ideen med stor ånd og vidd; musikken er lys, ettertrykkelig og full av rytmisk driv. Det bemerkelsesverdige er at satsen ikke har en konvensjonell stor coda. Etter reprisen, i stedet for en storslått avslutningsgest, lar Mozart symfonien slutte stillferdig. De siste taktene ebber ganske enkelt ut på en fallende Ess-dur-skala[26][27], noe som gir avslutningen et nesten frekt anstrøk av rampestreker (som om temaet får «siste ord»[28]).

Mottakelse og ettermæle

Symfoni nr. 39 har lenge vært beundret som et av Mozarts store orkesterverk. Ironisk nok ser det ut til at Mozart selv aldri presenterte den offentlig: de planlagte «Concerts in the Casino», der den kunne ha fått sin debut, ble avlyst[3]. Etter hans død fant verket veien til publikum gjennom en fremføring i Hamburg i 1792, som også er kilden til den berømte lytterreaksjonen (sitert ovenfor) som roser den «majestetiske» åpningen[10].

I dag er symfonien i Ess-dur en bærebjelke i konsertrepertoaret. Kritikere og historikere omtaler den ofte som et mesterverk i wienerklassisismen. Journalisten Andrew Clements bemerker at Mozarts tre siste symfonier er «blant de mest kjente verkene i symfonirepertoaret»[29], og mange konsertprogrammer setter nr. 39 sammen med nr. 40 og 41. Moderne lyttere opplever fortsatt musikken som kraftfull: selv nå har «den majestetiske innledningen … fortsatt en fengslende kraft»[30]. De rike treblåserne og den nyskapende instrumentasjonen (særlig klarinettene) påvirket senere komponisters orkestersats. Noen moderne analytikere, som dirigenten Nikolaus Harnoncourt, har til og med lansert teorier om at Mozart tenkte nr. 39–41 som en samlet trilogi (der det langsomme Adagio i nr. 39 fungerer som en slags ouverture)[7].

Kort sagt speiler symfoni nr. 39 Mozarts modne geni: den forener seremoniell storhet, varm lyrikk og oppfinnsom dramatikk. Den har en trygg plass i musikkhistorien og fremføres flittig både i konsertsalen og på innspilling. De minneverdige temaene og uvanlige trekkene (som den langsomme innledningen og klarinettføringen) fortsetter å fascinere publikum og gir innsikt i Mozarts siste skapende periode[11][30].