Strykekvartett nr. 1 i G-dur, K. 80 («Lodi»-kvartetten)
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Mozarts Strykekvartett nr. 1 i G-dur, K. 80—ofte kalt «Lodi»-kvartetten—ble fullført i Nord-Italia 15. mars 1770, da komponisten bare var fjorten år gammel. Skrevet under den første italienske reisen med Leopold Mozart, er verket et tidlig, italienskfarget forsøk i en sjanger Mozart senere skulle forandre under Haydns innflytelse.
Bakgrunn og kontekst
Mozarts første publiserte «kvartett»-arv forbindes gjerne med de modne verkene fra 1780-årene—framfor alt de seks kvartettene dedikert til Joseph Haydn. Likevel kom sjangeren inn i verkstedet hans langt tidligere. Strykekvartett nr. 1 i G-dur, K. 80 hører hjemme i den italienske reisen (1769–1771) som Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) foretok sammen med sin far Leopold, en periode der tenåringskomponisten tok til seg operatiske melodier og kammermusikalske idiomer som sirkulerte i Nord-Italia.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Kvartettens tilnavn kommer fra Lodi (Lombardia), en liten by der Mozartene stanset underveis. Det som gjør K. 80 særlig avslørende, er ikke at den foregriper de kontrapunktiske samtalene i «Haydn»-kvartettene, men at den viser Mozart teste hvor langt en flytende, vokal italiensk manér kan bæres av fire strykerstemmer. Kort sagt er den et dokument fra læretiden—allerede selvsikkert, tidvis dristig, og mer personlig enn merkelappen «tidlig verk» skulle tilsi.
Komposisjon og dedikasjon
Mozart fullførte K. 80 på et vertshus i Lodi den 15. mars 1770—med en autograf merknad som angir fullføring «klokken 7 om kvelden», en detalj senere forskning har bevart.[1] Verket er skrevet for standard kvartettbesetning:
- Strykere: fiolin I og II, bratsj, violoncello
Selv om kvartetten i dag vanligvis fremføres i fire satser, var den opprinnelig et verk i tre satser; Mozart la senere til en Rondo-finale, en praksis som omtales i Köchel-Verzeichnis’ drøfting av de tidlige kvartettene.[2] IMSLP oppgir derfor komposisjonsperioden som 1770–73.[3]
Ingen dedikatør er med sikkerhet knyttet til K. 80. Likevel er et interessant etterliv dokumentert: i et brev av 24. mars 1778 minnet Mozart Leopold om stykket og meldte at han hadde sørget for kopier til Baron Otto Heinrich von Gemmingen-Homberg i Mannheim—et tegn på at Mozart fortsatt satte pris på verket langt etter den italienske ungdomstiden.[1]
Form og musikalsk karakter
I sin velkjente firesatsede form er K. 80 påfallende i måten den begynner på: ikke med en rask åpnings-allegro, men med en behersket, syngende langsom sats—et italienskfarget grep som setter lyrikk foran virtuost ytre.[4] Satsrekkefølgen er:[3]
- I. Adagio
- II. Allegro
- III. Menuetto (med Trio)
- IV. Rondo – Allegro (tilføyd senere)
I. Adagio
Åpningssatsen, Adagio, etablerer kvartettens tone med lange, pustende fraser og en tekstur som nesten kan oppleves som en fortettet operascene—melodien bæres av varsomt artikulerte indre stemmer. Selv når førstefiolin fører hovedlinjen, er akkompagnementet ikke bare harmonisk utfylling; Mozart viser allerede interesse for å balansere klangen mellom fire uavhengige instrumenter.
II. Allegro
Allegro gir den forventede kontrasten: lysere puls, tydeligere periodisk frasering og en mer åpenlyst «offentlig» karakter. Her kan man høre Mozart eksperimentere med kvartetten som sosial sjanger—musikk for intime rom snarere enn teaterscener—samtidig som han fortsatt støtter seg på den retoriske klarheten i tidens italienske instrumentalsats.
III. Menuetto og Trio
Menuetto forankrer verket i en hofflig dansestil, men peker også fram mot Mozarts senere evne til å gjøre «enkle» former dramatisk pregnante gjennom artikulasjon og harmoniske vendinger. Triodelens fargeskifte (særlig dens dreining til C-dur i enkelte beskrivelser) forsterker følelsen av et lite sceneskifte innenfor en kompakt utforming.[4]
IV. Rondo – Allegro
Den tilføydde Rondo-finalen er avgjørende for hvordan moderne lyttere opplever K. 80. Utover å gi en tilfredsstillende avslutning, beveger den kvartetten i retning av den senere firesatsede normen. Mozarteums Köchel-Verzeichnis bemerker at Mozart føyde denne Rondoen til sin «førstefødte» (hans Erstlingswerk)—et lite, men talende tegn på at han revurderte stykket etter videre erfaring med kvartettskriving.[2]
Mottakelse og ettermæle
K. 80 inntar en uvanlig plass i Mozarts kvartettproduksjon: den er verken en elevøvelse som kan avfeies, eller et modent landemerke som definerer sjangeren. Ettermælet ligger heller i dens karakter av et levende utgangspunkt. Forskning på Mozarts tidlige kvartetter plasserer K. 80 ved terskelen til en lengre fortelling—en som går via de «milanske» kvartettene fra 1772–73 og til slutt inn i det wienske møtet med Haydn, som omformet Mozarts kvartetteknikk.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
For dagens utøvere og lyttere ligger kvartettens verdi i dens umiddelbarhet: den melodiske elegansen fra de italienske reiseårene, nyheten i en langsom åpning, og den historiske fascinasjonen ved å høre en fjortenårig komponist som allerede tenker i firestemmige strykerteksturer. Hørt sammen med de senere kvartettene blir K. 80 mer enn et «tidlig nummer»—den blir et portrett av Mozart i bevegelse, komponerende på veien, absorberende stilarter, og stille i ferd med å legge grunnlaget for mesterverkene som skulle komme.
[1] Cambridge Core (Cambridge University Press) — excerpt from a chapter on Mozart’s early quartets (completion at Lodi on 15 March 1770; autograph annotation; 1778 letter about making copies for Gemmingen-Homberg).
[2] Köchel-Verzeichnis (Internationale Stiftung Mozarteum) — note that Mozart’s early quartets were three-movement works and that he later added a Rondo to K. 80.
[3] IMSLP — work page giving instrumentation, movement list, and composition year range (1770–73).
[4] Wikipedia — overview with completion date/place, four-movement outline, and basic movement/key details.