Sinfonia concertante i E♭-dur (K. Anh.C 14.01)
di Wolfgang Amadeus Mozart
Sinfonia concertante i E♭-dur (K. Anh.C 14.01, noen ganger også oppført som K. 297b) er et concertante-verk for fire blåsersolister og orkester, tradisjonelt knyttet til Mozarts Paris-reise i 1778 – men i dag ansett som uautentisk (feilaktig tillagt) i den formen verket foreligger.[1] Det som er bevart, er et fullstendig partitur i tre satser, men ingen sikker overlevering av Mozarts autograf støtter det.[1]
Det vi vet
Verket som er katalogført som K. Anh.C 14.01 foreligger i dag som en bevart, tresatsig Sinfonia concertante i E♭-dur for obo, klarinett, horn, fagott og orkester.[1] I Köchel-databasen til Digital Mozart Edition er ektheten uttrykkelig merket «incorrectly assigned».[1] Den samme posten knytter verket til Paris, 1778, samtidig som komponisten oppgis som «unknown», noe som gjenspeiler dagens redaksjonelle standpunkt: den overleverte teksten kan ikke med sikkerhet krediteres Mozart.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Likevel er den langvarige forbindelsen til 1778 ikke tilfeldig: I april 1778 skrev Mozart fra Paris at han komponerte en sinfonia concertante for blåsevirtuoser (med en annen besetning av soloinstrumenter enn den senere obo–klarinett-versjonen).[2] For Mozarts utvikling er dette Paris-øyeblikket viktig: han prøvde aktivt ut hvor langt han kunne forene symfonisk bredde med konsertens solistiske briljans – en estetikk som snart skulle blomstre mer sikkert i autentiserte concertante-verk.
Musikalsk innhold
Slik verket er overlevert, er K. Anh.C 14.01 disponert i tre satser – Allegro, Adagio og Andantino con Variazioni – på linje med en fullskala konsert eller en symphonie concertante.[3] Instrumentasjonen lar de fire blåsersolistene tre fram i skiftende grad, ofte i samtalepregede duoer som siden samles til en kvartett mot strykergruppen; sjangerens karakteristiske virkning er et offentlig, teatralt «solistensemble» snarere enn én enkelt hovedperson.[1]
Fordi den bevarte teksten regnes som uautentisk, må stilistiske vurderinger være forsiktige: Lyttere kan godt høre vendinger som minner om Mozarts concertante-språk fra Paris-tiden, men verkets nåværende orkestrering og detaljering behandles i stor grad som resultat av senere bearbeidelse eller feilaktig attribusjon, snarere enn som en sikker gjengivelse av Mozarts autografintensjoner.[1][2]
[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis entry for KV Anh. C 14.01 (status, dating, instrumentation, authenticity label).
[2] Wikipedia: background on the debated linkage to Mozart’s Paris 1778 wind sinfonia concertante (lost original; later transmission).
[3] Digital Mozart Edition (NMA) table of contents for NMA X/29/1, listing the three movements for K. Anh. C 14.01.