Sinfonia Concertante for fire blåsere i Ess-dur, K. 297b (Paris, 1778)
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Mozarts Sinfonia Concertante for fire blåsere (K. 297b), knyttet til Paris i 1778 da han var 22 år, forstås best som et tapt originalverk som først og fremst er kjent gjennom samtidige brev og senere omtaler.[1] Det må derfor holdes adskilt fra den uekte, bevarte concertanten som ofte fremføres under samme Köchel-nummer (Anh. C 14.01), som er overlevert anonymt og regnes som feilaktig tilskrevet.[2]
Bakgrunn og kontekst
Våren 1778 oppholdt Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) seg i Paris – et ambisiøst, men profesjonelt krevende stopp på den lange jakten etter fast ansettelse – og han var likevel oppmerksom på byens appetitt for moteriktig orkesterprakt.[1] I et brev fra april til faren beskriver han en ny sinfonia concertante tiltenkt Concert Spirituel, og han navngir de fire solistene: fløyte (Johan Wendling), obo (Friedrich Ramm), horn (Giovanni Punto) og fagott (Georg Wenzl Ritter).[1] Det tapte pariserverket – det som var skrevet for nettopp disse musikerne – er det K. 297b dreier seg om som historisk objekt, selv om det i dag ikke lar seg rekonstruere i detalj.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Den velkjente «K. 297b» som ofte høres i moderne fremføringer, er noe annet: en bevart, anonym Sinfonia concertante i Ess-dur for obo, klarinett, horn og fagott (Anh. C 14.01), som Mozarteums katalog uttrykkelig betegner som «feilaktig tilskrevet».[2] Redaksjonelt er det avgjørende å ikke blande dette overleverte partituret sammen med Mozarts tapte pariserkomposisjon.
Musikalsk karakter
Siden Mozarts originale pariserverk er tapt, kan verken satsplan, solostemmeføring eller orkestrale detaljer beskrives med utgangspunkt i en primær musikalsk kilde. Det som likevel kan sies, er at selve valget av solister (fløyte–obo–horn–fagott) peker mot den parisiske smaken for briljant, samtalepreget concertante-skriving: veksling mellom virtuos fremvisning, dialoger i par (særlig mellom blåserne) og tuttier som er utformet for å ramme inn solistgruppen snarere enn å sette den opp mot orkesteret i et strengt konsertant rivaleri.[1]
Derimot er den uekte, bevarte concertanten (Anh. C 14.01) overlevert som et komplett verk i tre satser og er instrumentert med soloobo, soloklarinett, solohorn og solofagott.[2] At den fortsatt lever i repertoaret, kan være nyttig som et innblikk i symphonie concertante-stilen fra slutten av 1700-tallet, men den bør ikke anføres som et sikkert grunnlag for den musikalske substansen i Mozarts tapte partitur fra 1778.
Plass i katalogen
Uansett hva det presise musikalske innholdet var, hører den tapte K. 297b til Mozarts Paris-periode, tett opp mot tiden for «Paris»-symfonien, K. 297/300a, og den gjenspeiler hans vedvarende engasjement i offentlige, virtuose orkestersjangre for den franske hovedstaden.[3]) I den forstand står den som et pirrende motstykke til den sikkert autentiserte concertante-tradisjonen Mozart senere skulle oppfylle i større målestokk med Sinfonia concertante for fiolin og bratsj, K. 364.[1]
[1] Wikipedia: overview of the lost Paris work, Mozart’s April 1778 letter naming Wendling/Ramm/Punto/Ritter, and the distinction between the lost original and later surviving version.
[2] Mozarteum (Köchel-Verzeichnis online): Anh. C 14.01 entry with status (“incorrectly assigned”), dating (Paris, 1778), key (E♭ major), and instrumentation of the extant spurious work.
[3] Wikipedia: Symphony No. 31 “Paris”, K. 297/300a—context for Mozart’s Paris stay in 1778 and the Concert Spirituel milieu.