Rondo i Ess-dur for horn og orkester, K. 371

Bakgrunn og kontekst

1781 var et vendepunkt i Wolfgang Amadeus Mozarts (1756–1791) liv. Med en ny besluttsomhet om å bygge en frilanskarriere begynte han å finne sin plass i Wien og å prøve ut hvilke typer verk som raskt kunne vekke interesse hos både utøvere og velgjørere. I dette klimaet var hornet et særlig «offentlig» instrument: lyst og friluftspreget i sine assosiasjoner, men samtidig – på et førsteklasses naturhorn – i stand til smidig lyrikk og bevegelig passasjespill.

Solisten som oftest forbindes med Mozarts hornmusikk er Joseph (Ignaz) Leutgeb (1732–1811), en gammel familievenn fra Salzburg som senere bosatte seg i Wien. Selv når en bestemt fremføringshistorie ikke lar seg rekonstruere i detalj, hører K. 371 hjemme i det samme kreative forholdet: Mozart komponerer idiomatisk for en konkret utøvers styrker og behandler hornet ikke bare som en seremoniell klangfarge, men som en vittig, samtalende protagonist.[5])

Komposisjon og urfremføring

Autografutkastet til K. 371 er datert på fransk: «Vienne ce 21 de mars 1781», noe som gir uvanlig presis dokumentasjon av et verk som ellers sirkulerer i utkanten av Mozarts mer kjente konsertrepertoar.[1] Stykket beskrives gjerne som et konsertrondo (eller Rondeau), tenkt for solo horn med orkesterakkompagnement – i praksis en type livlig finalesats som kan stå alene i konsert eller settes sammen med en annen konsertsats.

En kompliserende faktor er nærheten til annet ufullstendig hornkonsertmateriale fra samme periode (særlig K. 370b). I eldre katalogisering og i enkelte fremføringstradisjoner omtales K. 371 sammen med disse fragmentene, fordi de samlet antyder at Mozart eksperimenterte med et større hornkonsertopplegg i 1781 – selv om de bevarte kildene ikke gir en enkel, fullt autoritativ «komplett konsert» i moderne forstand.[2])

Noen sikkert dokumentert premieredato oppgis vanligvis ikke i standardoppsummeringer; verkets betydning ligger heller i hva den daterte autografen avslører: Mozart tenkte allerede i hornets mest karakteristiske toneart (Ess-dur) og i en finaleaktig retorikk flere år før de fullførte Ess-dur-hornkonsertene fra midten av 1780-årene ble faste innslag i repertoaret.[1]

Besetning

K. 371 er instrumentert for solohorn og et kompakt klassisk orkester:

• Solo: naturhorn
• Treblås: 2 oboer, 2 horn
• Strykere: fioliner I og II, bratsj, cello, kontrabass

Denne besetningen – i hovedsak en strykegruppe forsterket av oboer og horn – plasserer solisten i en lys og åpen klangramme. De ekstra hornene kan forsterke verkets jakt-horn-aura (selv i en raffinert wienersk sammenheng), mens oboene skjerper den rytmiske artikulasjonen og tilfører glans til tutti-partiene.[3]

Form og musikalsk karakter

Selv om K. 371 består av én sats, er ambisjonsnivået ikke «lite». Mozart bruker rondoprinsippet som et middel til kontrast: et tilbakevendende refreng som kommer igjen i gjenkjennelig form, avbrutt av episoder som utfordrer solohornet i ulike registre, med ulike artikulasjoner og med forskjellige typer dialog med orkesteret.

Rondo som virtuos finale

I siste del av 1700-tallet var rondoen et naturlig hjem for offentlig brillians: lynraske stemningsskift, ren og periodisk frasering, og den følelsen – så tiltrekkende i konsertfinaler – av stadig fornyet fremdrift. K. 371 overbeviser om at Mozart allerede forstod hvordan man skriver en finale som kjennes uunngåelig snarere enn bare repetitiv.

Å skrive for naturhorn

Det som gjør K. 371 særlig verdt å høre i dag, er hvor direkte det spiller på naturhornets egenart. På et instrument uten ventiler formes klangpaletten av overtonerekken og av håndstopping (å dekke klokken for å justere tonehøyde og farge). Mozarts hornskrivning utnytter ofte denne blandingen av klangfulle «åpne» toner og mer slørede stoppede klanger – en effekt som kan oppleves som komisk, rustikk eller overraskende øm, avhengig av sammenhengen.

Selv når stykket spilles på moderne horn, «klinger» musikken ofte som naturinstrumentet: spenstig arpeggiering, fanfarepreget figursats og en vokal, kantabel linje som aldri glemmer hornets opphav som signalinstrument. Med andre ord er solostemmen idiomatisk uten å være enkel – et kjennetegn ved Mozarts beste konserttenkning.

Hvorfor dette Rondoet fortjener oppmerksomhet

K. 371 er ikke berømt på samme måte som de fire hornkonsertene, men det tilbyr noe særegent i Mozarts produksjon:

• Det er presist datert, og forankrer Mozarts tidlige wiener-engasjement for hornet på en måte mange leilighetsstykker ikke kan måle seg med.[1]
• Det viser Mozart i ferd med å teste konsertfinalens retorikk – kunsten å være briljant, konsis og strukturelt tydelig – på et tidspunkt da han samtidig justerte sin offentlige identitet som komponist og utøver i Wien.
• Det gir et «øyeblikksbilde» av stilen som senere skal blomstre i Ess-dur-hornkonsertene: genial vidd, atletisk skrivemåte som likevel synger, og et rondorefreng skapt for umiddelbar gjenkjennelse.

Mottakelse og etterliv

Repertoarmessig har K. 371 levd et litt hybrid liv: noen ganger programlagt som et selvstendig konsertstykke, noen ganger omtalt i forbindelse med ufullstendig hornkonsertmateriale fra 1781 (særlig K. 370b), og noen ganger møtt i utgaver som fremhever den kompliserte tilstanden til orkesterutkastet.[2])

Likevel er etterlivet tydelig nok. For hornister ligger det nær grunnmuren i «Mozart-tradisjonen» på horn – musikk som har blitt en målestokk for klassisk stil, artikulasjon og balansen mellom eleganse og bravur. For lyttere gir det et kompakt svar på et enkelt spørsmål: hvordan låter Mozart når han skriver en finale som smiler? I K. 371 er smilet ikke dekorativt; det er strukturelt, og driver musikken fremover med en behendighet som peker rett mot de modne konsertene fra de senere wienerårene.[5])