Rondò for sopran «Al desio, di chi t’adora» i F-dur (K. 577)
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Al desio, di chi t’adora (K. 577) er en frittstående rondò for sopran og orkester, fullført i Wien i juli 1789, som tilbyr en alternativ «Susanna-arie» til Le nozze di Figaro. Den blir ofte oversett ved siden av Figaros velkjente serenade i fjerde akt, men er en miniatyrscene med teatralsk beherskelse. Den særegne klangfargen—særlig de mørke, milde blåserklangene—viser at Mozart som 33-åring fortsatt finslipte sin operatiske palett.
Bakgrunn og kontekst
Mozarts Al desio, di chi t’adora hører til den lille, men talende gruppen av erstatningsnumre han skrev for wieneroppsetninger på nytt av sine operaer—stykker som ligger i grenselandet mellom «opera» og «konsertarie». Köchel-katalogen identifiserer det uttrykkelig som knyttet til Le nozze di Figaro (K. 492), «andre versjon», og daterer det til Wien, juli 1789 [1]. Med andre ord er dette ikke en abstrakt salong-rondò: det er scenemusikk tenkt ut for et konkret, praktisk teatralsk behov.
Moderne forskning og oppføringspraksis knytter K. 577 til wienerrevivalen av Figaro i 1789, der Susannas berømte canzonetta i fjerde akt «Deh vieni, non tardar» ble byttet ut med denne alternative rondòen [2]. Den sammenhengen er viktig, fordi K. 577 omrammer Susannas «vente i hagen»-øyeblikk: det følelsesmessige klimaet blir mindre folkelig og intimt, mer virtuost og vendt utover—nærmere slutten av 1700-tallets smak for briljant prima donna-utfoldelse.
At stykket ikke er allment kjent, skyldes delvis at det sjelden settes inn i Figaro i dag: det avbryter en dramatisk situasjon Mozart allerede hadde løst fullkomment i 1786. Men nettopp fordi det er et «valgfritt» nummer, har K. 577 lenge levd et dobbelt liv som konsertstykke—nyttig for sangere, og avslørende for lyttere som et glimt av hvordan Mozart kunne tenke om sitt eget teater på nytt.
Tekst og komposisjon
Verket er en rondò med resitativ (Rondò con recitativo), overlevert som del av Figaro-appendikstradisjonen; Mozarteums verkoppføring dokumenterer flere tidlige avskrifter og trykk, blant annet en kildebeskrivelse som redegjør for besetningen og identifiserer stykket som komponert «für Signora Ferrarese» (Adriana Ferraresi del Bene) [1]. Ferrareses navn dukker ofte opp i omtaler av ariene til oppsetningen i 1789 og bidrar til å forklare verkets mer utbroderte vokalprofil.
Forfatterskapet til den italienske teksten er ikke sikkert fastslått. Programnotelitteratur omtaler ofte Lorenzo Da Ponte (den opprinnelige Figaro-librettisten) som en plausibel kandidat, men med varsomhet—en tilskrivning som best omtales som formodning snarere enn fakta [2]. Det man med sikkerhet kan si, er at resitativet «Giunse alfin il momento» gir en troverdig teatralsk innledning til rondòen i konsertfremføring, og speiler funksjonen til Susannas opprinnelige oppbygging i fjerde akt av Figaro [2].
Musikalsk karakter
K. 577 skiller seg ut i Mozarts repertoar av sopran-scenaer gjennom sin instrumentale klangfarge og sin hybride dramatiske holdning: halvt innadvendt betroelse, halvt operatisk praktutfoldelse. En kildebeskrivelse formidlet via Mozarteum-katalogen oppgir en særlig talende orkestrering—to fioliner, bratsj og basso, samt to bassethorn i C, to fagotter og to horn i F [1]. Valget av bassethorn (med sin tilslørte, klarinettfamilie-varme) flytter umiddelbart lydverdenen bort fra den lysere serenade-stilen i Figaro; det peker i stedet mot Mozarts sene fascinasjon for milde klarinettklanger og deres uttrykksfulle «skumrings»-nyanser.
Vokalt krever rondòen et smidig cantabile og bevegelig løpsarbeid, men virkningen er ikke bare virtuositet. Mozart lar sangeren sveve mellom forventning og hastverk—en operatisk psykologi som formidles gjennom frasering og orkestrale svar snarere enn gjennom scenisk handling. Hørt ved siden av de mer kjente Figaro-erstatningene (som Susannas erstatningsarie i andre akt Un moto di gioia, K. 579), fortjener K. 577 oppmerksomhet som belegg for Mozarts fortsatte eksperimentering i 1789: selv når han vendte tilbake til gammelt teater, fant han stadig nye balansepunkter mellom rollekarakter, vokal glans og instrumental fantasi.
[1] Köchel-Verzeichnis (Mozarteum) work entry for KV 577: dating (Vienna, July 1789), status, transmission, and source descriptions including scoring and connection to Figaro (second version).
[2] Boston Baroque program note on K. 577: composed for the 1789 Vienna Figaro revival; replacement for “Deh vieni, non tardar”; discussion of context, and cautious note on uncertain text authorship.