Mozart: *Andante* for blåseblåsere i B-dur (fragment), K. 384b

Det man vet

International Mozarteum Foundations Köchel-Verzeichnis oppfører K. 384b som et uferdig og bevart fragment for blåseensemble i B-dur, datert til Wien, 1782–83 og bekreftet som Mozarts verk («Authenticity: verified»).[1]

Den bevarte kilden er et autografpartitur bestående av ett blad («Partitur: 1 Bl.»), med bare én side skrevet («1 beschr. S.»), noe som er med på å forklare hvorfor stykket ikke har funnet veien inn i standardrepertoaret som en fremførbar sats.[1] Verket er overlevert for en åttestemmig Harmonie-besetning, typisk for Mozarts wiener-blåsemusikk:

• Treblåsere: 2 oboer, 2 klarinetter
• Messing: 2 horn
• Treblåsere (dype): 2 fagotter[1]

Musikalsk innhold

Siden bare en liten del er bevart, fremstår K. 384b mindre som en fullstendig langsom sats enn som begynnelsen på en *Andante*-idé—en nøye avbalansert, akkordisk forankret B-dur-klang for parvise blåsere, der klarinetter og fagotter er lagt slik at de kan gi det varme «indre koret» som kjennetegner Mozarts modne Harmonie-klang.

Det fragmentet først og fremst viser, er Mozarts instinkt—allerede i Wien 1782—for å skrive bærende cantabile-linjer som kan deles mellom blåsere uten å miste kontinuitet—en tilnærming som skulle bli sentral i de store serenadene for blåsere og i blåseskrivingen i operaene hans fra samme tiår.