Kvintett i B♭-dur (etter «Gran Partita»), K. 46? (uekte)
di Wolfgang Amadeus Mozart
Ofte omtalt som «Mozarts kvintett i B♭-dur, K. 46», blir dette konsise verket i fire satser nå vanligvis forstått som et anonymt kammerarrangement av utvalgte satser fra Serenade i B♭-dur, K. 361/370a («Gran Partita»), komponert ca. 1781–82. Hørt på egne premisser koker det ned Mozarts storslåtte blåser-serenadestil til en mer hjemlig, strykere-ledet klang.
Bakgrunn og kontekst
Den såkalte Kvintett i B♭-dur, K. 46 sirkulerer under Mozarts navn i eldre referanser og innspillinger, men det musikalske innholdet ligger svært tett opp mot Serenade i B♭-dur, K. 361/370a («Gran Partita»). I moderne katalogisering og biblioteksoppføringer behandles den ofte som uekte—et anonymt arrangement som bygger på satser fra serenaden snarere enn en original kvintett av Mozart.[1][2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Satt opp mot Mozarts dokumenterte kammerproduksjon gir arrangementet best historisk mening i kjølvannet av Gran Partita’s wienerske miljø (ca. 1781–82), da blåser-serenader blomstret og musikk ofte ble kopiert på nytt og tilpasset de besetningene man hadde tilgjengelig i salonger og private kretser.[3] «Alder 370» som av og til knyttes til stykket i sekundære metadata, er rett og slett feil.
Musikalsk karakter
I kildene og fremføringstradisjonen som viderefører det, er verket disponert som en kort firedelt syklus—Largo – Allegro molto, Menuetto, Adagio og en avsluttende rask sats—som samsvarer med et utvalg av de sju satsene i Gran Partita.[2][4]
Det som endres, er ikke Mozarts melodiske signatur—fortsatt tydelig i de brede frasene, de hofflige menuettene og den kantabile langsatsen—men selve klangpremisset: serenadens praktfulle blåserkor er overført til et slankere kammermedium, der mellomstemmene må levere fargen og den bærende klangen som blåsere naturlig gir. Kadenspunktuering og bassfundament får ofte et mer «strykeklassisk» preg, og den berømte lyrikken i langsatsen kan oppleves mer intim enn seremoniell.
Som lytteopplevelse bør denne kvintetten derfor helst møtes ikke som en manglende brikke i rekken av Mozarts autentiske kvintetter, men som en historisk plausibel måte senere musikere brakte et av hans mest vidtfavnende blåserverk inn i mer nært hold.
[1] IMSLP work list entry noting “Quintet in B-flat major, K.46? (arr. of the wind serenade K.370a)” and related catalog context.
[2] Performance upload explicitly describing the work as a spurious arrangement of movements from the “Gran Partita” (K. 361).
[3] IMSLP page for *Serenade in B♭ major, K. 361/370a* (“Gran Partita”), including Neue Mozart-Ausgabe publication details and general work identification.
[4] Wind Repertory Project overview of the “Gran Partita” with movement list (useful for matching the arrangement’s selected movements).