Symfoni nr. 11 i D
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Komposisjon og kontekst
Symfoni nr. 11 i D-dur, K. 84/73q er tradisjonelt tilskrevet Wolfgang Amadeus Mozart og antas å ha blitt komponert omtrent 1770, muligens under hans tid i Italia (Milano eller Bologna) mens han fortsatt var tenåring. Verket er en av flere ungdomssymfonier som har en tre-satsers italienskpreget form snarere enn den senere firesatsige wienermodellen.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Besetning
Orkestreringen i verket er beskjeden: to oboer, to horn i D (eller i D-dur) og strykergruppe (første- og andrefiolin, bratsj, cello/kontrabass). Noen kilder oppgir en continuo-bass (cembalo eller orgel) og muligens forsterkning med fagott, typisk for tiden. Merk at den mangler trompeter og pauker, noe som gjør klangen lettere enn i noen av Mozarts andre tidlige «festlige» symfonier. Denne mer intime besetningen er i tråd med tidens italienske uvertyre-/symfoniestetikk.
Form og musikalsk karakter
Symfonien består av tre satser:
Allegro (D-dur) – en rask åpningssats i 4/4-takt med et tydelig tema i galant stil og orkestral klarhet.
Andante (A-dur) – langsommere, mer lyrisk, og kontrasterer i stemning; noen analytikere påpeker dens “Gluck-aktige atmosfære.”
Allegro (D-dur) – en livlig finale, med gjentatte triolfigurer og en rytmikk med slektskap til opera buffa.
Stilistisk reflekterer verket den unge Mozarts tilegnelse av italienskpreget symfonisk skrivemåte: elegant, konsis, med klare teksturer og en preferanse for en tre-satsers uvertyretype form. På grunn av sin korthet og form tolkes stykket ofte mindre som et fullt utbygd symfonisk forløp og mer som et orkestralt divertimento eller en uvertyrepreget symfoni.
Usikkert opphav
Verkets attribuering er usikker. Selv om et tidlig wiener-manuskript tilskriver det Wolfgang Amadeus Mozart, kopier fra 1800-tallet tilskriver det alternativt Leopold Mozart (faren hans) og Carl Ditters von Dittersdorf. Musikkforskeren Neal Zaslaw gjennomførte stilistiske sammenligninger og konkluderte med at Wolfgang fortsatt er den mest sannsynlige komponisten av de tre kandidatene. Fraværet av et autografpartitur svekker sikkerheten ytterligere, og derfor listes symfonien blant Mozarts verker “med tvilsom autentisitet.”
Mottakelse og ettermæle
Symfoni nr. 11 har ikke kommet inn i det faste konsertrepertoaret slik Mozarts senere symfonier har gjort, men den har verdi for forskere og utøvere som er interessert i hans tidlige orkesterverk. Moderne utgaver (som Neue Mozart-Ausgabe) inkluderer verket med forbehold om tvilsom autentisitet. Den kompakte formen – typisk rundt 9–12 minutter – gjør den egnet for inkludering i innspillinger av Mozarts tidlige symfonier, og gir et vindu inn i hans utviklingsfase som symfoniker. Programnoter framhever ofte verkets operatiske preg (særlig i finalen) og den slanke orkestreringen som del av den italienske symfonistilen.
Referanser
- https://en.wikipedia.org/wiki/Symphony_No.11%28Mozart%29
- https://it.wikipedia.org/wiki/Sinfonia_n.11%28Mozart%29
- https://www.sin80.com/en/work/mozart-symphony-11-k84
- https://www.flaminioonline.it/Guide/Mozart/Mozart-Sinfonia11.html
- https://en.wikipedia.org/wiki/Mozart_symphonies_of_spurious_or_doubtful_authenticity
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.