Pianokonsert nr. 27 i B-dur, K. 595
av Wolfgang Amadeus Mozart
Tilblivelse og kontekst
Mozarts Klaverkonsert nr. 27 i B-dur, K. 595, var hans siste klaverkonsert, komponert i hans siste leveår (1791)[1]. Autografmanuskriptet er datert 5. januar 1791, men papiranalyser tyder på at mye av det faktisk ble skrevet rundt slutten av 1788[2]. Faktisk begynte Mozart trolig på konserten i 1788 (han fullførte to satser og deler av finalen) og la den til side, før han vendte tilbake for å fullføre den tidlig i 1791 da en ny konsertmulighet bød seg[3]. Dette avsluttet en nær tre år lang pause siden den forrige klaverkonserten – den lengste pausen i hans konsertproduksjon siden han flyttet til Wien[4]. Ved inngangen til 1791 var Mozart optimistisk med tanke på fremtiden, til tross for nylige økonomiske vansker og dalende popularitet hos publikum[5]. Han var nettopp blitt utnevnt til assisterende kapellmester ved Stefansdomen og var opptatt med å komponere andre verker i det mirakuløse siste året (inkludert en rekke danser, operaen Tryllefløyten, Klarinettkonserten og det ufullendte Rekviem)[6].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
B-dur-konserten ser ut til å ha blitt skrevet uten en spesifikk bestilling, trolig med tanke på Mozarts eget bruk. Den ble først fremført i Wien den 4. mars 1791, på en privat konsert i Jahn’s Hall med Mozart som solist[7]. Denne begivenheten – i regi av klarinettisten Joseph Beer – regnes som Mozarts siste offentlige opptreden som pianist[8][7]. En samtidig rapport fra urfremføringen bemerket at «alle beundret Mozarts kunst, både i komposisjon og i utførelse»[9]. (En annen kilde antyder at konserten kan ha blitt urfremført noen uker tidligere av Mozarts elev Barbara Ployer i Palais Auersperg, men moderne konsensus heller mot fremføringen 4. mars[10].) Tragisk nok ble Mozart syk senere samme år og døde 5. desember 1791, noe som gjør denne konserten til et slags musikalsk farvel. Den ble utgitt posthumt av Artaria i 1793 og, som den siste av Mozarts 27 klaverkonserter, inntar den en særstilling som hans endelige bidrag til sjangeren.
Besetning
Åpningstaktene i Mozarts autografpartitur til konserten (1791), som viser orkesterstemmene. Merkverdig nok mangler trompeter og pauker, noe som gir verket en lettere og mer intim orkesterpalett.
Konserten er besatt for et relativt lite klassisk orkester: én fløyte, to oboer, to fagotter, to horn i B, og strykere, med soloklaver (fortepiano)[11]. I motsetning til de fleste av Mozarts andre sene klaverkonserter utelater nr. 27 bevisst trompeter og pauker, noe som resulterer i en tynnere orkestral tekstur[11]. (Faktisk har alle Mozarts sene wienerkonserter, med unntak av nr. 23 i A-dur, trompeter og pauker, mens K. 595 ikke har det[12].) Denne tilbakeholdne besetningen bidrar til verkets mildere klang. Treblåserne har en fremtredende rolle og fører ofte melodiske dialoger med klaveret, noe som gir konserten en egen varme og farge. Samtidskommentatorer har påpekt at Mozarts hyppige bruk av treblåserne i dette partituret «forsterker varmen som er konsertens mest fremtredende trekk»[13]. Fraværet av messingfanfarer og slagverk understreker også verkets intime, kammermusikalske preg. Alt i alt tjener orkestreringen til å støtte klaveret med subtilitet og klarhet, i tråd med konsertens milde og lyriske natur.
Form og musikalsk karakter
Konserten følger den tradisjonelle tre-satsers hurtig–langsom–hurtig-strukturen i Mozarts klaverkonserter:
Allegro (B-dur) – Førstesatsen er i konsert-sonateform. Den åpner med en orkestereksposisjon som introduserer flere elegante temaer. Hovedtemaet er en mildt lyrisk melodi som deles mellom fioliner og treblåsere og etablerer en elegant, «svevende lyrisme» i orkesteret[14]. Flere kontrasterende ideer følger – ett tema er mer humoristisk og lekent med kvitrende fiolinfigurer, og et annet er sangbart og rolig[15]. Merk at selv om satsen står i dur, antyder Mozart mollskygger: For eksempel dukker andretemaet opp i dominantens moll (f-moll), og tidlig i gjennomføringen finner vi en kort utflukt til en fjern molltoneart[16]. Klaveret kommer inn med en ny presentasjon av hovedtemaet med delikat broderi, og går deretter videre til å utdype og variere temaene i dialog med orkesteret[15][17]. Gjennomføringen er konsis, men tematisk rik – Mozart fragmenterer og rekombinerer motiver og foretar djerve modulasjoner (skifter toneart om lag 20 ganger på 60 takter)[17][18]. Til tross for den strukturelle raffinementet bevarer satsen en avmålt, uanstrengt karakter. Soloskriften er klar og relativt lite krevende (særlig sammenlignet med den virtuose glansen i Mozarts tidligere konserter)[13], noe som tyder på at Mozart var mer opptatt av uttrykksfull dialog enn av teknisk brillians. Etter en nyansert rekapitulasjon inkluderer Mozart en kadens (en improvisert soloutbrodering). Ved urfremføringen improviserte han trolig dette, men han skrev senere ned kadenser til denne satsen (og finalen) – en heldig bevaring, fordi den gir utøvere Mozarts egen ornamentering[19]. Kadensen vender tilbake til tidligere temaer (særlig det lyriske andretemaet) før et siste orkestertutti avrunder satsen varsomt[20]. Alt i alt balanserer førstesatsen klassisk eleganse med en vemodig undertone; dens «dempede intimitet» og klare teksturer gir ingen åpenbare tegn på komponistens personlige bekymringer[21].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Larghetto (Ess-dur) – Den andre satsen er en rolig langsom sats markert Larghetto, satt i subdominanttonearten Ess. Formen er en enkel tredelt (A–B–A) sanglig utforming. Klaveret presenterer hovedtemaet i åpningen: en «vakker melodi», mild og inderlig, som orkesteret deretter overtar[22]. Denne melodien folder seg ut med et nærmest arieaktig preg, ofte sammenlignet med et operatisk cantabile – faktisk beskriver en forsker satsen som «krystallklar, operatisk miniaturisme» i sin sarte uttrykksfullhet[23]. Mellomdelen (B) introduserer et nytt, grasiøst tema og modulerer til en fjern toneart, noe som gir en fargekontrast[24]. Til tross for den gjennomgående durpregede roen lar Mozart igjen et flyktig mørke slippe til: et stykke uti Larghetto berører musikken tonika-moll (B-moll), og på et tidspunkt introduserer orkesteret en slående dissonans før frasen løses[22]. Disse spenningsøyeblikkene er imidlertid korte og tjener til å utdype satsens emosjonelle skjørhet. Når åpningen vender tilbake, kommer også det innledende temaet igjen, nå beriket av reisen. Gjennomgående råder en atmosfære av ro og poetisk ettertenksomhet – kommentatorer legger ofte merke til en følelse av tilfredshet med et skjær av melankoli. Som en beskrivelse uttrykker det, lar Larghetto høyrehåndens sololinje «stige og sveve» med et mildt vemod over akkompagnementet[25]. Mozarts behandling av den langsomme satsen er bemerkelsesverdig intim og nøktern**, slik at den rene skjønnheten i melodi og harmoni får tale for seg.
Allegro (B-dur) – Finalen er en munter, uforhastet Allegro i B-dur som kombinerer rondo- og sonatetrekk. Hovedtemaet er en grasiøs, folketoneaktig melodi som Mozart faktisk lånte fra en av sine egne tyske sanger, «Sehnsucht nach dem Frühlinge» («Lengsel etter våren, K. 596)[26]. Dette gir satsen en varm, nesten nostalgisk tone – Mozart plasserte den vårsangen rett etter konserten i katalogen sin, noe som tyder på at han komponerte dem rett etter hverandre tidlig i 1791. Teksten til rondotemaet («Komm, lieber Mai …») antyder Mozarts håpefulle sinnelag da han skrev verket[27]. Satsen forløper ved å veksle omkvedstemaet med kontrasterende episoder. En episode introduserer en mer kraftfull idé og en kort utflukt til moll, som tilfører et streif av drama før solskinnet vender tilbake. Gjennom hele finalen er stemningen godlynt og tilfreds, uten de stormende finalene eller den prangende virtuositeten man finner i noen av Mozarts tidligere konserter. En kort kadens (som Mozart også etterlot en skriftlig versjon av) kommer før den siste reprise og koda[28][19]. Denne kadensen, i likhet med den i førstesatsen, er beskjeden i omfang og fokuserer på melodisk lyrikk snarere enn teknisk oppvisning. Konserten slutter deretter stille og lyst, i en ånd av mild avskjed. Bemerkelsesverdig oppnår Mozart en subtil syklisk integrasjon mellom satsene: hovedtemaet fra Larghetto dukker kort opp igjen i finalen (som et sekundært tema)[29], og smir en forbindelse som var et uvanlig framtidsrettet trekk for tiden. Denne tematiske tilbakekallingen, sammen med gjenbruken av vårsangmelodien, gir konserten en sammenhengende, narrativ kvalitet.
Stilistisk skiller K. 595 seg fra de store, virtuose konsertene Mozart skrev i midten av 1780-årene. I stedet for glitrende briljans, utstråler den en «moden ro» og enkelhet som noen har kalt «mild» eller «bevegende tilbakeholden»[21]. Pianostemmens rolle er ofte reflekterende og integrert i orkesteret, snarere enn åpenlyst utadvendt. Likevel bærer musikken under den milde overflaten en umiskjennelig følelsesdybde. Enkelte kritikere på 1800- og 1900‑tallet (mest kjent Cuthbert Girdlestone) tolket denne konserten som farget av høstlig sorg – «resignasjon og nostalgi [som] legger et slør av tristhet over hele konserten … kaster et kveldslys, varsler slutten på et liv»[30]. Selv om slike poetiske tolkninger trolig springer ut av vissheten om at dette var Mozarts siste konsert, fremhever de verkets stille emosjonelle understrømmer. Verkets fredfylte skjønnhet er heller ikke uten et vemodig, introspektivt preg. Mange analytikere advarer imidlertid mot å lese for mye tragedie inn i selve musikken. Konsertens formale balanse og melodiske ynde formidler en atmosfære av tilfredshet som «gir ingen virkelig musikalsk indikasjon på komponistens forestående skjebne»[31]. Som Los Angeles Philharmonic bemerker i sine programnoter, synes Mozart å «lukke døren til sin uforlignelige klaverkonsertlitteratur uten heltemot, uten selvmedlidenhet – bare med et smil», om enn preget av «en trist resignasjon» i munnvikene[23]. Oppsummert kjennetegnes Klaverkonsert nr. 27 av en dempet, lyrisk skjønnhet og en dyp følelse av avslutning – et verk ofte beskrevet som høstlig, intimt, og gripende, som byr på en mild avskjed snarere enn en storstilt avskjed.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Mottakelse og ettermæle
Ved urfremføringen i 1791 ble Mozarts siste klaverkonsert etter sigende godt mottatt av de tilstedeværende – som nevnt beundret publikum både komposisjonen og Mozarts eget pianospill ved premieren[9]. I tiårene etter Mozarts død oppnådde imidlertid ikke denne konserten umiddelbart den berømmelsen som noen av hans tidligere konserter nøt. På 1800‑tallet ble den fremført sjeldnere enn mer iøynefallende verk som konsertene i d‑moll eller C‑dur. Mozarts sene stil i K. 595 – så subtil og tilbakeholden – kan ha vært på kollisjonskurs med 1800‑tallets smak for mer utpreget dramatiske konserter. Musikkforskeren Simon Keefe påpeker at verken «Kroningskonserten» (nr. 26) eller nr. 27 hørte til Mozarts mest populære instrumentale verker på 1800‑tallet, og at først på 1900‑tallet begynte nr. 27 å få den akademiske beundringen den fortjener[32]. Faktisk viet kritikere i lang tid relativt liten oppmerksomhet til denne konserten sammenlignet med Mozarts tidligere wienerkonserter[33].
Med tiden kom imidlertid utøvere og analytikere til å sette Klaverkonsert nr. 27 høyt for dens særpregede kvaliteter. Dens milde lyrisme og innadvendte tone er blitt hyllet som kjennetegn ved Mozarts sene geni. Mens tidlige kommentatorer som Girdlestone så i den et varsel om Mozarts slutt[30], har senere skribenter nyansert dette synet ved å fremheve musikkens ro og fravær av åpenlys dysterhet[21]. Denne dialogen mellom tolkninger har faktisk beriket konsertens arv: den kan høres både som et vemodig farvel og ganske enkelt som et eksempel på Mozarts rene, klassiske raffinement. Moderne programhefter fremhever ofte verkets høstlige sjarm og «forvandlede» ro, og sammenligner det med andre sene Mozart-mesterverk (som Klarinettkonserten eller enkelte partier av Requiem) som formidler en utenomjordisk fred. Dessuten har forskere påpekt hvordan Mozart på subtilt vis fornyet klaverkonsertformen i sine to siste konserter. Integrasjonen av temaer på tvers av satser og den nedstrippede orkestreringen i K.595 kan sees som at Mozart utforsker nye, fremadskuende ideer på terskelen til 1800-tallet[34].
I det 20. århundre vokste konsertens ry jevnt. Den ble en grunnpilar i Mozarts konsertkanon, særlig ettersom pianister-forskere og historisk informerte utøvere gjenoppdaget dens nyanser. Mot midten av 1900-tallet satte ledende pianister den på programmet og spilte den inn, ofte med vekt på dens kammermusikalske kvaliteter. I dag regnes K.595 som et mesterverk i tilbakeholdenhet og lyrisme. Selv om den kanskje mangler den umiddelbart nynnbare berømmelsen til for eksempel «Elvira Madigan»-konserten (nr. 21) eller den stormfulle dramatikken i nr. 20, regner mange nr. 27 som en dypt gripende kulminasjon av Mozarts arbeid i sjangeren. Arven er også knyttet til vemodet ved at det er Mozarts siste konsert – et faktum som gir den en spesiell, om enn bittersøt, plass i musikkhistorien. Noen har til og med trukket paralleller til senere komponister: For eksempel skal Johannes Brahms (hvis egen andre klaverkonsert var hans siste) ha beundret Mozarts nr. 27, og en analytiker har påpekt et mulig nikk til den i Brahms’ konsertorkestrering[35]. Uansett om slike forbindelser er tilsiktede eller ikke, er det klart at Mozarts siste konsert har inspirert generasjoner av musikere til å reflektere over hvordan en stor komponist tar farvel.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Tolkninger og innspillinger
På grunn av sitt subtile preg blir Mozarts Klaverkonsert nr. 27 ofte sett på som en pianists konsert som belønner sensitivitet og klarhet fremfor virtuose fyrverkerier. Mozart selv var den første tolken og ga verket en lovende start med sin fremføring i 1791. Etter Mozarts død ble konserten av og til fremført av hans elever og senere av 1800-tallspianister, men den kom for alvor inn i standardrepertoaret på 1900-tallet da Mozart-renessansen skjøt fart. På 1930- og 1940-tallet gikk pianister som Artur Schnabel gikk i bresjen for Mozarts konserter; Schnabel var faktisk solist ved Los Angeles Philharmonics første fremføring av K.595 i 1939[36]. Siden den gang har praktisk talt hver eneste renommerte Mozart-pianist tatt for seg verket. Det er blitt hyllet i hendene på kunstnere som Clara Haskil, Lili Kraus, Wilhelm Kempff, og Walter Gieseking på midten av 1900-tallet, som alle fremhevet dets eleganse. Senere har de store Mozart-tolkerne Daniel Barenboim, Alfred Brendel, Murray Perahia, Mitsuko Uchida, Maria João Pires, Richard Goode, András Schiff (blant mange andre) har gitt bemerkelsesverdige fremførelser og innspillinger.
Ulike tolkningsmåter fremhever forskjellige sider ved konserten. Noen pianister spiller den på hammerklaver (1700-tallets forløper til det moderne pianoet) for å gjenskape verkets opprinnelige klangverden; for eksempel har Malcolm Bilson og Robert Levin spilt den inn med tidsriktige instrumenter og vektlagt dens intime format. På moderne klaver benytter utøvere ofte et kammerorkester som akkompagnement for å bevare den klanglige transparensen. Verkets intimitet egner seg da også for mindre ensembler, der samspillet mellom klaver og blåsere kan detaljnyanseres. En nyere anmelder bemerket at den «intime» nr. 27 «fremviser et større nivå av ensemble-samhold» i en kammerorkestersetting[37], og anbefalte innspillingen med Maria João Pires med Claudio Abbado (og det håndplukkede Orchestra Mozart) som en ideell blanding av enhetlig klang og uttrykksmessig nyanse[38]. Generelt etterstreber moderne dirigenter og pianister klar frasering, elastiske tempi og en samtalepreget tone i denne konserten, slik at dens milde poesi kan folde seg naturlig ut.
En rekke fremragende innspillinger av K.595 nevnes ofte for sin innsikt. For eksempel hylles Maria João Pires’ versjon med Abbado for varme og intimitet, Alfred Brendels innspillinger (særlig hans senere med Sir Charles Mackerras) beundres for sin dype forståelse av Mozarts stil, og den legendariske pianisten Emil Gilels gjorde en klassisk innspilling kjent for sin skjønne klang. Kritikeroversikter nevner ofte Richard Goodes tolkning og Pires’ som referanser, ved siden av Brendels[39]. Andre fornemme versjoner inkluderer dem av Murray Perahia (med English Chamber Orchestra), Daniel Barenboim (som spilte inn hele syklusen to ganger), og Mitsuko Uchida (med English Chamber Orchestra under Jeffrey Tate). Hver pianist løfter frem ulike nyanser – Uchida betoner for eksempel krystallinsk delikatesse, mens Brendel gir en noe mer robust frasering – men alle behandler konserten med den tilbakeholdenhet og det lyriske fokuset den krever.
Det er også verdt å merke seg at Mozarts egne kadanser til denne konserten ofte brukes, gitt deres autentisitet og samsvar med verkets stil[19]. Noen senere musikere har imidlertid komponert alternative kadanser: komponist-pianisten Johann Nepomuk Hummel (en elev av Mozart) skrev kadanser til nr. 27, det samme gjorde virtuos Carl Reinecke på 1800-tallet. Disse spilles av og til, men utøvere i dag foretrekker ofte Mozarts originaler eller improviserer på en tidsriktig måte.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
I konsertsammenheng blir B-dur-konserten ofte verdsatt som et “høstlig” verk som avslutter en resital eller et konsertprogram i en ettertenksom tone. De stille sluttaktene utløser ikke stormende applaus slik en medrivende finale kunne gjort; i stedet blir publikum ofte slått av dens neddempede skjønnhet og den såre vissheten om at dette var Mozarts siste pianokonsert. Som en kritiker treffende oppsummerte, nr. 27 “er en sublim komposisjon som forener lyrisme, virtuositet og følelsesmessig dybde… en rolig åpning setter tonen for en reise gjennom øm melankoli til triumferende begeistring”, noe som gjør det til en passende hyllest til Mozarts arv[40]. I dag står konserten som en favoritt blant pianister som verdsetter musikalsk poesi fremfor pianistisk bravur. De beste tolkene formidler følelsen av Mozarts modne enkelhet – tanken om at han i sitt siste år talte med ytterste klarhet og ynde ved klaveret. Pianokonsert nr. 27 kan være en mild avskjed, men den er av dyp veltalenhet og kroner den ekstraordinære rekken av Mozarts pianokonserter med et verk av transcendent ro og subtil følelsesmessig resonans.
Kilder:
Mozart’s autograph manuscript and historical notes[41][42]; scholarly commentary by Simon Keefe[32]; program notes by Orrin Howard (LA Phil)[13][23]; Houston Symphony blog by Calvin Dotsey[3][43]; Interlude article by Georg Predota[7][31]; Cuthbert Girdlestone, Mozart and His Piano Concertos (quoted in LA Phil notes)[30]; Anne Queffélec album review (Tal Agam, The Classic Review)[37][39]; and other referenced musicological sources.
[1][2][8][10][11][12][16][19][26][29][34] Piano Concerto No. 27 (Mozart) - Wikipedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Piano_Concerto_No._27_(Mozart)
[3][15][17][20][22][24][43] Mozart's Last Solo: The Piano Concerto No. 27 in B-flat Major, K. 595
https://houstonsymphony.org/mozart-piano-concerto-27/
[4][5][13][14][21][23][30][36] Piano Concerto No. 27, K. 595, Wolfgang Amadeus Mozart
https://www.laphil.com/musicdb/pieces/2767/piano-concerto-no-27-k-595
[6][7][9][18][25][27][31][35][40] Piano Concerto No. 27: Mozart's Final Piano Concerto
https://interlude.hk/on-this-day-4-march-mozart-piano-concerto-no-27-k-595-was-premiered/
[28][37][38][39] Review: Mozart - Piano Concertos No. 20&27 - Anne Queffélec
https://theclassicreview.com/album-reviews/review-mozart-piano-concertos-no-20-27-anne-queffelec/
[32][33] A Complementary Pair: Stylistic Experimentation in Mozart's Final Piano Concertos, No. 26 in D, K. 537 (the ‘Coronation’), and No. 27 in Bb, K. 595 (Chapter 3) - Mozart's Viennese Instrumental Music
[41][42] File:Mozart, Piano Concerto No.27 in Bb Major, K595, autograph manuscript (f.1r).jpg - Wikimedia Commons