6 tyske danser i D-dur (K. 509)
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts 6 tyske danser i D-dur (K. 509) er en kompakt samling selskapsdanser, fullført i Praha 6. februar 1787, som viser hvor elegant han kunne forvandle funksjonell dansemusikk til skarpt karakteriserte, små orkestrale scenebilder.[1] Skrevet da han var 31 år – i Praha-perioden som også ledet frem mot Don Giovanni – fortjener settet oppmerksomhet for sin lyse D-dur-glans, sine raske kontraster og sin sikre bruk av fullt klassisk orkester i musikk som opprinnelig var ment å få kroppen i bevegelse like mye som å glede øret.[1]
Bakgrunn og kontekst
I Mozarts Wien-år var dansemusikk ikke et perifert sideprosjekt, men en jevn strøm som løp parallelt med de «store» sjangrene. Menuetter, contredanser og Deutsche Tänze (tyske danser) var en del av selskapslivet – særlig i vintersesongens balltid – og av vellykkede komponister ble det forventet at de leverte nye sett i stort antall. Selve Deutscher Tanz, vanligvis i tretakt og raskere enn den høytidelige menuetten, beskrives ofte som en forløper til valsen: mindre seremoniell, mer direkte i rytmikken og rettet mot et bredere publikum.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 509 treffer et spesielt ladet tidspunkt. Mozart nøt en uvanlig popularitet i Praha etter den lokale suksessen med Le nozze di Figaro (1786), og han besøkte byen tidlig i 1787 – et opphold som også gav Symfoni nr. 38 i D-dur, «Praha», K. 504 og la grunnlaget for Don Giovanni senere samme år. Mot dette bakteppet kan et knippe danser virke beskjedent; men nettopp hvor lett Mozart beveger seg mellom «offentlig» underholdning og komposisjon for teater med høy innsats, er en del av det som gjør produksjonen hans fra slutten av 1780-årene så særegen.
Komposisjon og urfremføring
Köchel-katalogoppføringen hos International Mozarteum Foundation daterer Sechs Deutsche Tänze K. 509 til Praha, 6. februar 1787.[1] Med andre ord hører disse dansene til samme Praha-opphold som skjerpet Mozarts sans for publikums smak og for orkesterfarge – kvaliteter som Praha-publikummet berømt satte pris på.
De presise omstendighetene rundt den første fremføringen av K. 509 er ikke like godt dokumentert som for Mozarts operaer og konserter. Det som likevel er tydelig, sett i lys av hans øvrige dansepraksis, er at slike sett ble skrevet med praktisk bruk for øye: fleksibel besetning, enkle repriser i klare seksjoner og tydelige rytmiske profiler for danserne.[1] Men det praktiske målet utelukker ikke fantasi i detaljene; hos Mozart kan selv en kort dans plutselig vri seg i harmonikk, instrumentasjon eller frasering – små grep som i konsertsammenheng oppleves som «karakter».
Instrumentasjon
K. 509 er skrevet for et fullt senklassisistisk orkester (slik det fremgår av standard referanselister):[2]
- Treblåsere: 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter
- Messingblåsere: 2 horn, 2 trompeter
- Slagverk: pauker
- Strykere: fiolin I og II, bratsj, cello, kontrabass
Mozarts dansesett sirkulerte ofte i mer enn ett fremføringsformat – fra små strykeensembler til fyldigere besetninger der treblås og slagverk ble lagt til for farge og gjennomslagskraft.[1] Instrumentasjonen i K. 509 plasserer verket i den mer briljante enden av dette spekteret: Særlig trompetene og paukene gir D-dur en seremoniell glans som kan løfte stykkene fra ballsalen og inn i konsertsalen.
Form og musikalsk karakter
Som sjanger foretrekker den tyske dansen gjerne korte, velbalanserte perioder, tydelige kadanser og en rytmisk «spenst» som holder tretakten lett og svevende. Mozarts dansekomposisjoner bygger også på det man kunne kalle orkestral stenografi: raskt gjenkjennelige gester – fanfarer, unisone løp, svar fra blåserekken, droner eller pedalpunkter – som umiddelbart fester seg i en sosial sammenheng.
K. 509 er et sett med seks korte danser.[2] I stedet for å sikte mot et langstrakt forløp (som i en symfonisats) skapes interessen gjennom juxtaposisjon: en lys, publikumsvennlig D-dur-«utsiden» og en rekke indre kontraster – skift i tekstur, register og instrumentalt tyngdepunkt. Besetningen inviterer lytteren til å merke seg Mozarts teft for å fordele melodi og rytmisk brodd i hele ensemblet:
- Strykerne står ofte for den kinetiske motoren – lette strøk, tydelig harmonisk puls og gjentatte toner som holder føttene på plass i takten.
- Treblås og messing sørger for øyeblikkelige fargeskift: En frase som begynner som en enkel melodi kan «rammes inn» på nytt ved at klarinett eller obo dobler, eller markeres av hornsignaler som skjerper dansens profil.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
- Pauker og trompeter, brukt med måte, kan gjøre en ellers hjemlig dans om til noe som ligger nærmere en utendørs Harmonie-feiring – en virkning som klinger særlig naturlig i D-dur.
Det som gjør K. 509 verdt å høre i dag, er nettopp denne økonomien. På noen få dusin takter kan Mozart skissere en scene: vennlig, rustikk, hofflig eller festlig – av og til innenfor samme dans ved å la ulike instrumenter «snakke» og ved å variere hvordan frasene svarer hverandre. For moderne lyttere som først og fremst forbinder Mozart med hans lange former, gir disse miniatyrene en annen type glede: hvor raskt og klart han formidler karakter.
Mottakelse og etterliv
Mozarts tyske danser er ikke like allment kjent som de sene symfoniene eller de store klaverkonsertene, men de belyser en grunnleggende del av hans musikalske liv: å komponere for konkrete sosiale anledninger, med et øre for umiddelbar virkning. Köchel-katalogen påpeker at Mozart skrev mange danser i sett, og at de var beregnet på bruk i ballsal – ofte med mulighet både for fremføring i slankere besetninger og i fyldigere, mer koloristiske versjoner.[1]
Slik sett kan K. 509 høres som mer enn bakgrunnsmusikk. Verket viser Mozart som behandler dansesettet som et laboratorium for orkestral retorikk – hvordan få en frase til å «snu», hvordan gi én klangfarge et øyeblikks spotlight og så gå videre, hvordan holde repetisjoner levende gjennom besetning snarere enn kompleksitet. For utøvere belønner disse dansene oppmerksomhet på artikulasjon og balanse; for lyttere tilbyr de et konsist portrett av Mozarts selvsikre Praha-år, der publikums fryd og kompositorisk finesse uten videre sameksisterer.
[1] International Mozarteum Foundation (Köchel Catalogue) entry for K. 509: dating (Prague, 6 Feb 1787), authenticity, and general notes on Mozart’s dance sets and forms.
[2] IMSLP work page for *6 German Dances*, K. 509: set description and commonly listed orchestral instrumentation details.