12 variasjoner for klaver over «Je suis Lindor» i Ess-dur, K. 354
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts 12 variasjoner for klaver over «Je suis Lindor» (K. 354) ble komponert i Paris i 1778, da den 22 år gamle komponisten prøvde ut sine muligheter i Europas mest stilbevisste musikkhovedstad. Med utgangspunkt i en populær scenekjærlighetsromanse fra Beaumarchais’ Le Barbier de Séville (med musikk av Antoine-Laurent Baudron) som tema, forvandler Mozart tidens motestoff til et overraskende rommelig og karaktersterkt variasjonssett—et verk som tåler langt nærmere lytting enn den beskjedne plassen i repertoaret skulle tilsi.
Bakgrunn og kontekst
Da Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) ankom Paris i 1778, kom han til en by der musikklivet belønnet kvikkhet, nyhetsappell og en skjerpet sans for hva publikum allerede hadde i øret. Klavervariasjoner var en særlig salgbart sjanger: en gjenkjennelig melodi, nykledd i virtuos figurering og stilfulle overraskelser, kunne fungere både som et salongnummer og som en demonstrasjon av kompositorisk finesse.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Melodien Mozart valgte—«Je suis Lindor»—var knyttet til Pierre-Augustin Caron de Beaumarchais’ komedie Le Barbier de Séville, første gang oppført i Paris i 1775, og til musikk skrevet til oppsetningen av Antoine-Laurent Baudron.[1][2] Med andre ord låner Mozart ikke fra en opphøyd «klassisk» kanon, men fra levende teaterkultur: en melodi med umiddelbar sosial valuta, ideell for en parisisk kjøper som både ville kjenne igjen referansen og beundre forvandlingen.
Komposisjon
12 variasjoner over «Je suis Lindor» dateres vanligvis til Paris, tidlig i 1778.[3] De står i Köchel-katalogen som K. 354 (også K. 299a i eldre nummerering), i Ess-dur.[4]
Som for mange av de mer leilighetspregede klaververkene fra Mozarts reiser, er den bevarte dokumentasjonen ikke rik på anekdoter—ingen detaljert brevskildring forteller om inspirasjonsøyeblikket. Likevel sier selve premisset sitt: ved å velge en melodi knyttet til Beaumarchais’ suksess på scenen og den innlagte romansen, plasserer Mozart settet midt i den aktuelle parisersmaken, samtidig som han posisjonerer seg som en komponist som kunne konkurrere i den urbane variasjonskunsten som da var på moten.[5]
Form og musikalsk karakter
Planen er enkel—Tema pluss tolv variasjoner—men formatet er mer vidtfavnende enn de små «nette» settene sjangeren av og til kan antyde.[6] Temaet er ofte markert Allegretto i moderne innspillinger og utgaver, og Mozart behandler det som et stabilt holdepunkt, der lytteren inviteres til å følge med på hva som endres: rytme, leie, tekstur, figurering og karakter.[7]
Et særpreg er Mozarts sans for langsiktig dramaturgi. I stedet for å presentere tolv utskiftbare, dekorative omskrivninger, former han en gradvis intensivering og kontrast—som en rekke teaterscener—slik at variasjonen oppleves ikke bare «innenfor» hver enkelt, men også «mellom» dem. Flere av variasjonene fremhever briljant passasjearbeid og en håndkryssingsaktig glans som er typisk for klaveridiomet sent på 1700-tallet; andre tynner ut teksturen mot et mer intimt uttrykk og gjør en populær romanse til noe som ligger nær et privat cantabile.
Mest slående er måten Mozart sparer en tydelig uttrykksfull oppbremsing til slutt: kilder beskriver den siste variasjonen som innledet Molto Adagio cantabile før den vender tilbake til Allegretto—en liten dramatisk bue som et øyeblikk suspenderer salongoverflaten og lar melodien synge med operatisk vidde.[8] Denne typen «karaktervariasjon» (der hver variasjon antyder en forskjellig affekt) foregriper de mer psykologisk varierte variasjonssatsene Mozart senere skulle legge inn i større verk.
Mottakelse og etterliv
Verket ser ut til å ha sirkulert som et moteriktig klaverstykke heller enn som et konsertnummer; selve valget av en dagsaktuell parisisk scenemelodi peker mot hjemlig musisering og det blomstrende markedet for klavertrykk.[5] I dag er det mindre berømt enn Mozarts variasjoner over «Ah, vous dirai-je, Maman», men det fortjener oppmerksomhet nettopp fordi det viser Mozart «i arbeid» med å tilpasse seg et kosmopolitisk miljø.
Han nøyer seg ikke med å ornamentere en melodi: han prøver ut hvor langt en enkel romanse kan strekkes—mot briljans, mot finfølelse, og til slutt mot et øyeblikk av ekte lyrisk vidde—uten å miste sin identitet. Hørt med dette for øye blir K. 354 mer enn en kuriositet fra Paris-oppholdet. Det er en konsentrert studie i Mozarts evne til å forvandle offentlig, populært materiale til en raffinert fortelling for klaver—en evne som snart skulle prege både hans modne klaverkonserter og operaer.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Wikipedia: Beaumarchais’ play *The Barber of Seville* (dates, context, and mention of Baudron’s music and Mozart’s variations).
[2] Larousse music encyclopedia entry on Antoine-Laurent Baudron (credits “Je suis Lindor,” link to Mozart K. 354, dates and Paris theatrical context).
[3] Fundación Mozarteum del Uruguay catalogue listing (K. 354/K. 299a, early 1778, Paris).
[4] IMSLP work page: *12 Variations on “Je suis Lindor”, K. 354/299a* (key, catalogue identifiers, basic work data).
[5] University of North Texas dissertation PDF (context: popularity of variations in Paris; notes Mozart composed K. 354/299a in Paris in 1778 on the romance “Je suis Lindor”).
[6] PTNA Piano Music Encyclopedia entry (overview and note on the work’s comparatively large scale and structural gesture of restating the theme).
[7] Amazon Music track listing noting the theme marking (*Theme. Allegretto*) for K. 354 in common performance practice metadata.
[8] French Wikipedia: “Douze variations sur « Je suis Lindor »” (movement/ending tempo indications including *Molto Adagio cantabile* then *Allegretto*).