Konsert for fiolin, klaver og orkester (fragment) i D-dur, K. 315f
de Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Konsert for fiolin, klaver og orkester (fragment), K. 315f, er et ufullendt concertante-partitur i D-dur, nedtegnet i Mannheim i 1777/78, da komponisten var 21 år. Det som er bevart, er i hovedsak åpningsdelen av en planlagt førstesats—nok til å vise at Mozart tenkte i «dobbeltkonsert»-baner, men ikke nok til at verket utgjør et komplett, spillbart verk i hans egen hånd.
Bakgrunn og kontekst
Mozart utarbeidet K. 315f under oppholdet i Mannheim mot slutten av 1770-årene, en periode der han tok til seg byens berømte orkesterstil—glitrende blåsersats, skarpt profilerte tuttier og en teatralsk crescendo-sans—samtidig som han lette etter muligheter som klavervirtuos. Selve premisset for fragmentet (fiolin og klaver som parvise solister) passer godt inn i denne Mannheim-situasjonen, der Mozart møtte førsteklasses orkestermusikere og den concertante-moten som senere skulle gi verk som Sinfonia concertante i Ess-dur, K. 364. Autografen oppbevares i Paris ved Bibliothèque nationale de France, noe som understreker at det vi har, er et bevart primærkildemateriale snarere enn en senere bearbeidelse.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Musikalsk karakter
Bare én sats er bevart, og bare delvis: Mozart skrev omtrent de første 120 taktene av det som ser ut til å være førstesatsen, med full besetning bare i den tidlige delen (ofte angitt som de første 74 taktene).[1] Likevel antyder manuskriptet en «overdådig» konsertåpning i D-dur—seremoniell og utadvendt—før musikken vender seg mot en mer solistisk dialog.
Instrumentasjonen slik den fremgår av moderne katalogisering av det bevarte materialet, er påfallende festlig for et Mannheim-verk i D:
- Treblås: 2 fløyter, 2 oboer
- Messingblås: 2 horn (i D), 2 trompeter (i D)
- Slagverk: pauker
- Continuo/klaverpraksis: cembalo (slik det oppgis i kilder som beskriver fragmentet)
- Strykere: standard orkesterstrykerbesetning
- Solister: fiolin og piano/klaver[2]
Denne kombinasjonen plasserer fragmentet—i det minste klanglig—nær Mozarts øvrige, lyse D-dur-konsertretorikk: trompeter og pauker rammer inn åpningen med et feirende skjær, mens de to solistene lover et mer samtalepreget, kammermusikalsk samspill når eksposisjonen for alvor kommer i gang. Fordi partituret bryter av før senere strukturelle holdepunkter (gjennomføring, reprise, plass for kadens) kan bekreftes, er det tryggest å høre K. 315f som et glimt av en plan for en førstesats, snarere enn en form som lar seg følge fullt ut.
Plass i katalogen
Som et bevart Mannheim-fragment av en konsert for fiolin og klaver, står K. 315f blant Mozarts eksperimenter mot slutten av 1770-årene med concertante-skriving for flere solister—en utforskende sidevei som bidrar til å bygge bro mellom Salzburg-fiolinkonsertene fra 1775 og den mer integrerte, symfonisk-konserterende tenkningen i hans modne Wien-år.[2]
[1] Wikipedia overview of the work: fragment status, Mannheim context, extent of surviving bars, and manuscript location (BnF).
[2] IMSLP work page summarizing the fragment (single movement), key, and commonly cited instrumentation details drawn from editions/cataloging.