Divertimento nr. 16 i Ess-dur (tvilsomt), K. 289
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Divertimento nr. 16 i Ess-dur (K. 289, også katalogisert som K. 271g) er et kompakt verk i fire satser for seks blåsere, lenge knyttet til Salzburg i 1777, da Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) var 21 år. Tilskrivningen er blitt trukket i tvil i moderne forskning, men stykket står likevel som et talende eksempel på sent 1700-talls utendørs blåsermusikk i en vennlig, serenadepreget stil.
Bakgrunn og kontekst
I 1777 var Mozart fortsatt ansatt i Salzburg under erkebiskop Colloredo, og skrev for en hoffkultur som satte pris på praktisk, sosial musikk til måltider, hagearrangementer og seremoniell representasjon. K. 289 hører hjemme i denne funksjonelle verdenen av blåserdivertimenti: musikk som skulle klinge tydelig i friluft, smigre dyktige hoffmusikere og balansere lett spillbarhet med nok kontrapunktisk håndverk til å belønne oppmerksom lytting. Moderne kritisk arbeid har reist tvil om hvorvidt Mozart virkelig er opphavsmannen, og verket høres derfor best som «mozartsk» snarere enn sikkert Mozart—nært i idiom til Salzburgs blåserrepertoar, men ikke hevet over tvil.[2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Musikalsk karakter
Besetningen—Blåsere: 2 oboer, 2 fagotter, 2 horn—plasserer verket tydelig i Harmonie-tradisjonen, der hornene leverer harmoniske bæresøyler og en lysende Ess-dur-resonans, mens de doble rørbladene deler mesteparten av det melodiske og samtalepregede stoffet.[1]
Gjennom fire satser (Adagio–Allegro; Menuetto–Trio; Adagio; Finale: Presto) favoriserer satsen ren frasesymmetri, tydelig kadenspunktering og registerkontraster mellom oboens glans og fagottens varme.[1] Yttersatsene bygger på en spenstig rytmisk fremdrift og idiomatiske «kall» for hornene; de midtre Adagio-satsene, derimot, senker harmonitempoet og inviterer til en mer sammensmeltet rørbladsklang—mindre teatralsk enn den operatiske Mozart, og mer i tråd med elegant bakgrunnsmusikk som likevel bevarer en avbalansert linjeføring.
Plass i katalogen
Enten K. 289 er autentisk Mozart eller ikke, ligger form og instrumentasjon naturlig side om side med Salzburg-tidens blåserverker som vanligvis dateres til midten og slutten av 1770-årene, før de store wienske blåserserenadene utvidet sjangerens omfang og kontrapunktiske ambisjon.[1][2]
[1] IMSLP: Divertimento in E-flat major, K.289/271g — instrumentation and movement list; basic catalog data.
[2] Digital Mozart Edition (Mozarteum): New Mozart Edition volume X/29/2 (Works of Dubious Authenticity) — includes Divertimento in E♭, K.271g/289 and references discussing doubtful authorship.