Fiolinkonsert «nr. 7» i D-dur (K. 271a) — en tvilsom Mozart-konsert
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Den såkalte Fiolinkonsert nr. 7 i D-dur (K. 271a; også oppført som K. 271i) er en konsert som tradisjonelt har vært tillagt Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), vanligvis datert til 1777—da han var 21—men som i dag i stor grad regnes som et verk med tvilsom autentisitet.[2] Bevarte kilder og stiltrekk gjør det uklart om stykket bevarer et ekte Mozart-utkast, om det er en avskrift han laget av en annen komponists konsert, eller et senere verk som feilaktig er knyttet til navnet hans.[1][3]
Bakgrunn og kontekst
I 1777 befant Mozart seg fortsatt formelt innenfor Salzburg-hoffets sfære, men han var allerede på vei bort fra den: året hører til den urolige perioden like før reisene til Mannheim og Paris (1777–78), da ambisjonene hans som virtuos og komponist i økende grad kom i konflikt med Salzburgs begrensninger.[2] Mot dette bakteppet har D-dur-konserten K. 271a ofte blitt plassert i Salzburg og (spekulativt) knyttet til lokale framføringsbehov; andre tolkninger peker mot en fransk forbindelse, siden enkelte sider ved solostemmen er blitt oppfattet som nærmere en senere fransk fiolinskole enn Mozarts sikkert attribuerte Salzburg-konserter.[1][2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Det man med større sikkerhet kan si, gjelder verkets status i moderne forskning: I Neue Mozart-Ausgabe er det tatt med blant «Verker av tvilsom autentisitet», og selv redaktøren påpekte talende «ujevnheter» som fortsatt skaper problemer for attribusjonen.[3]
Musikalsk karakter
Konserten er disponert i det velkjente tredelte mønsteret rask–langsom–rask, slik man forventer av en fiolinkonsert fra 1700-tallet, og den har et offentlig, strålende D-dur-preg (en toneart Mozart ellers brukte til seremonielle, utendørs og fiolinvennlige sammenhenger).[2] Samtidig peker NMA-kommentaren på lokale detaljer som virker mindre som Mozarts polerte Salzburg-manér: Den langsomme satsen inneholder iøynefallende pizzicato-partier, og første sats har en merkelig «innskuddsdel» (takt 146–147) som finnes i kildene, men som av redaktøren beskrives som i det vesentlige overflødig.[3]
Uansett opphav er K. 271a ikke bare en plassholder i oversikter: Den byr på en omfattende solostemme og en konsert i full størrelse, og inviterer lytteren til å sammenligne dens retorikk med de fem autentiske fiolinkonsertene fra 1775—særlig Mozarts karakteristiske balanse mellom vokal lyrikk og et samtalepreget samspill mellom solist og orkester.[2]
Plass i katalogen
K. 271a befinner seg i randsonen av Mozarts fiolinkonsert-arv—den nummereres regelmessig som «nr. 7», men holdes som oftest adskilt fra den autentiske rekken og behandles som tvilsom snarere enn sikker.[1][3] Hørt ved siden av konsertene fra 1775 fungerer den mindre som en «manglende lenke» enn som et provoserende speil: nær nok sjangeren til å innby til attribusjon, men tilstrekkelig annerledes i detaljene til at spørsmålet forblir åpent.[2]
[1] IMSLP work page: "Violin Concerto in D major, K.271a/K.271i" (notes on dating, Salzburg attribution hypotheses, and doubtful status)
[2] Wikipedia: "Violin Concerto No. 7 (Mozart)" (overview of attribution dispute, dating claims, and scholarly commentary)
[3] Digital Mozart Edition (Mozarteum): New Mozart Edition X/29/1 "Works of Dubious Authenticity" — English PDF with editorial remarks on KV 271i