Divertimento nr. 11 i D-dur, K. 251 («Nannerl-septetten»)
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Divertimento nr. 11 i D-dur, K. 251 (1776) er et Salzburg-verk for obo, horn og strykere som gjør det hofflige «utendørs»-divertimentoet til noe skarpere og mer karakterfullt. Skrevet da komponisten var 20 år, forener det symfoniske ambisjoner med serenadens sosiale letthet – særlig i det oppfinnsomme paret av menuetter og i den uventet uttrykksfulle satsen i langsomt tempo.
Bakgrunn og kontekst
I Salzburg i midten av 1770-årene var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) ansatt ved hoffet til erkebiskop Hieronymus Colloredo, og skrev musikk som kunne tjene både seremonielle og underholdende formål. I dette miljøet var divertimento og serenade ikke «mindre» sjangre, men snarere fleksible sosiale verktøy: musikk til navnedagsfeiringer, middager og kveldsselskaper, ofte fremført av blandede blåse- og strykerbesetninger hentet fra lokale krefter.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 251 hører hjemme i denne Salzburg-tradisjonen, men fortjener oppmerksomhet nettopp fordi det gjør mer enn å være et behagelig bakteppe. Mozart komponerer med sans for kontrast – blåserglans mot strykervarme, rustikke dansebevegelser mot en overraskende «lærd» form – og han behandler et lite ensemble som om det var i stand til en genuint offentlig, symfonisk retorikk. Resultatet er et verk som kan sjarmere som lett musikk, men som også belønner konsentrert lytting.
Tilblivelse og urfremføring
Divertimento i D-dur, K. 251 ble skrevet i Salzburg i juli 1776.[1] Den nøyaktige anledningen er ikke helt avklart i moderne oversikter, men verket har lenge vært knyttet til feiringer for Mozarts søster Maria Anna («Nannerl») – enten hennes navnedag (26. juli) eller fødselsdag (30. juli). Denne forbindelsen har bidratt til verkets varige tilnavn «Nannerl-septetten».[1]
Som med mange Salzburg-divertimenti er en bestemt første fremføring ikke sikkert dokumentert i offentlig tilgjengelige kilder. Det som likevel er tydelig av besetningen, er at Mozart hadde svært gode blåsermusikere (særlig hornister) og en pålitelig strykergruppe til rådighet – forhold som oppmuntret ham til å skrive et stykke der den sosiale overflaten støttes av reelt komposisjonshåndverk.
Besetning
Mozart skriver K. 251 for en kompakt, klangrikt septett:[1][2])
- Treblås: obo
- Messingblås: 2 horn
- Strykere: 2 fioliner, bratsj, kontrabass
To detaljer er viktige for hvordan stykket «taler». For det første er oboen ikke bare dekorativ; den får ofte melodisk og ornamentalt ansvar og trer fram som en slags quasi-solist. For det andre gir bruken av kontrabass (i stedet for en cellostemme som hovedbasslinje) ensemblet et lett, bærende fundament og tydeliggjør den serenadeaktige karakteren – særlig i passasjer der bassen markerer danserytmer med presis, lett perkusiv tydelighet.[1]
Form og musikalsk karakter
K. 251 har seks satser, en størrelse som er typisk for Salzburgs divertimento-praksis, men som likevel gir Mozart rom for indre drama og overraskelser:[1]
- I. Molto allegro (D-dur)
- II. Menuetto (D-dur)
- III. Andantino (A-dur)
- IV. Menuetto (Tema con variazioni) (D-dur)
- V. Rondo (Allegro assai) (D-dur)
- VI. Marcia alla francese (D-dur)
I. Molto allegro
Åpningen signaliserer straks at dette ikke bare er bakgrunnsmusikk. Mozart benytter en monotematisk sonate-allegro-strategi: i stedet for å presentere et tydelig differensiert sidetema i dominanten (A-dur), omformer han hovedideen på en måte som merkbart berører a-moll – en uttrykksfull skygge som kortvarig kompliserer den solrike D-dur-fasaden.[1] Virkningen er subtil, men talende: selv i en underholdningssjanger kan Mozart ikke la være å gi lytteren en mer dramatisk harmonisk fortelling.
II. Menuetto
Den første Menuetto utstråler offentlig, utendørs selvsikkerhet – hornsignal og solid strykerakkompagnement rammer inn en hofflig dans. I trioen reduserer Mozart teksturen til kun strykere, en klanglig «innendørs»-kontrast som nesten virker som et lys-skifte: musikken oppleves plutselig nærmere, mer privat og mer kammermusikalsk.[1]
III. Andantino
I A-dur gir Andantino verkets mest lyriske avsnitt. Formen beskrives som rondo-lignende i moderne omtale, og det er lett å høre hvorfor: tilbakevendende stoff gir satsen en mild følelse av retur, som om musikken kretser tilbake til en kjent tanke snarere enn å presse framover.[1] Oboens cantabile-linje – støttet av diskrete strykere – kan få en nesten operatisk profil, en tidlig påminnelse om at Mozarts melodiske fantasi ofte gjør «funksjonelle» langsomme satser til scener.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
IV. Menuetto (Tema con variazioni)
Denne satsen er blant K. 251s mest særpregede påfunn: en menuett smeltet sammen med variasjonsteknikk. Mozart behandler menuettemaet som et refrain, mens «trio»-funksjonen ivaretas av påfølgende variasjoner som hver for seg setter ulike musikere i sentrum.[1] Særlig er det verdt å merke seg at første variasjon fremhever oboen, den andre vender seg til solo-fiolin, og at hornene tier under variasjonene – et klokt grep som tynner ut klangfargen og skjerper lytterens oppmerksomhet mot melodisk filigran og strykerartikulering.[1]
V. Rondo (Allegro assai)
Den egentlige finalen er et energisk rondo der det tilbakevendende refrenget holder musikken i bevegelse og gjør satsen ideell for munter fremføring. Satsen veksler mellom brillians (obo og horn som projiserer utover) og mer fintmaskede, strykerledede episoder, og bevarer variasjon uten å miste driv.[1]
VI. Marcia alla francese
Den avsluttende Marcia alla francese tilfører en seremoniell glans. I Salzburgs divertimento-kultur kan en marsj fungere som en praktisk og teatralsk «ramme» – musikk til innmarsj, utmarsj eller prosesjonsbevegelse. Plassert til slutt etterlater den lytteren med en tydelig offentlig gest, som om underholdningen ender ved å vende tilbake til den formelle anledningens verden.[1]
Mottakelse og etterliv
K. 251 er ikke like allestedsnærværende som Mozarts senere serenader fra Wien, men har holdt seg attraktivt for utøvere fordi det ligger i et gunstig skjæringspunkt: beskjedne ressurser, levende blåsefarge og nok strukturell substans til å bære en hel konsertavdeling. Planen i seks satser – særlig den fantasifulle variasjons-menuetten – viser Mozart idet han utvider Salzburgs divertimento-konvensjoner innenfra, og gjør en sjanger forbundet med selskapsliv til et lite laboratorium for form, instrumentalfarge og karakter.
For dagens lyttere gir verket et særlig klart innblikk i Mozart som 20-åring: allerede i stand til å tenke symfonisk, allerede følsom for klang og kontrast, og allerede uvillig til å behandle «anledningsmusikk» som rutine. Kort sagt er Divertimento nr. 11 i D-dur, K. 251 verdt å høre – ikke på tross av sin underholdningsopprinnelse, men fordi Mozart bruker den som en invitasjon til å være oppfinnsom.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Wikipedia: overview, date (July 1776, Salzburg), possible occasion (Nannerl name day/birthday), instrumentation, and movement list with analytic remarks.
[2] IMSLP work page: instrumentation and edition/score access for Divertimento in D major, K. 251.