Kanon i B-dur for 6 stemmer, «Leck mich im Arsch» (K. 231) — tvilsom
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Kanon i B-dur for seks like stemmer, «Leck mich im Arsch» (K. 231), er en kort, selskapelig rundsang knyttet til Wien i 1782, da den 26 år gamle komponisten nylig hadde slått seg ned der. Tilskrivningen er omstridt, og teksten sirkulerte i endrede, «rensede» versjoner i den tidlige publiseringshistorien.
Bakgrunn og kontekst
I Wien i 1782 holdt Mozart på å bygge seg et frilansliv – han underviste, opptrådte og komponerte både for offentlige arenaer og for privat selskapsliv. Små vokale kanoner hørte hjemme i denne uformelle verdenen av musisering etter middagen, der venner kunne synge fra én og samme linje og la kontrapunktets stramhet møte den løsslupne tonen i selskapelig humor.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Når det gjelder K. 231, er moderne kataloger og redaktører tilbakeholdne: verket er bevart gjennom en problematisk overlevering og omtales ofte som av tvilsom autentisitet, selv om det fortsatt er nært knyttet til Mozarts wienerkrets og til en gruppe tilsvarende grove kanoner som lenge har vært forbundet med navnet hans.[1][2] Det som er sikkert, er verkets identitet som en seksstemmig kanon i B-dur og den senere publiseringshistorien med «saniterte» ord (ofte med tittelen «Laßt froh uns sein»), et talende tegn på hvordan slike stykker beveget seg fra privat spøk til offentlig trykk.[3]
Musikalsk karakter
På papiret er K. 231 en kompakt kanon for seks like stemmer, uten akkompagnement, utformet slik at den samme melodien imiteres etter tur med faste tidsforskyvninger – kontrapunkt gjort sosialt, idet hver sanger trer inn i satsen og bidrar til å fullføre harmonien.[3] Valget av B-dur, en bekvem kor-toneart, legger til rette for rask ensemblesang og klare, treklangsbaserte klanger; virkningen handler mer om driv og samklang enn om solistisk fremvisning.
Den beryktede teksten («Leck mich im Arsch») forstås best som en del av verkets komiske provokasjon snarere enn dets musikalske substans. Kanonens slitestyrke ligger snarere i den elegante treffflaten mellom et enkelt, lett memorerbart tema og det tiltagende mylderet av seksstemmig imitasjon – en idé Mozart var glad i gjennom sine wienerår, enten i lærd pregede finaler eller i miniatyrformer ment for venner på nært hold.[1]
[1] Köchel-Verzeichnis (International Mozarteum Foundation): work entry for K. 231, notes doubtful authenticity and basic catalog data.
[2] Digital Mozart Edition (Mozarteum): NMA-related PDF discussing doubts about authenticity for canons including K. 231 and the transmission problems (English).
[3] IMSLP: Canon for 6 voices in B-flat major, K. 231/382c — general information (key, date, scoring) and publication/lyrics notes.