Symfoni nr. 5 i B-dur, K. 22 («Haag-symfonien»)
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Symfoni nr. 5 i B-dur, K. 22 er et kompakt verk i tre satser, komponert i Haag i desember 1765, da han bare var ni år gammel.1 Selv om den langt fra er en fast gjenganger i repertoaret, gir den et levende øyeblikksbilde av hvordan Mozart tok til seg symfoniidiomet fra midten av 1760-årene—særlig den lyse, offentlige klangen av oboer og horn—samtidig som han allerede formet fraser med slående sikkerhet.1
Mozarts liv på denne tiden
Sent i 1765 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og familien hans godt inne i den lange Europa-turneen som viste fram vidunderbarnet for hoff og konsertpublikum. Oppholdet i Haag strakte seg fra høsten 1765 til våren 1766, en periode preget av offentlige opptredener, men også av alvorlig sykdom i husholdningen.2 Mozarts Symfoni i B-dur, K. 22 hører til denne Haag-perioden og er datert desember 1765—musikk skrevet av et barn, men tydelig ment for voksne lyttere innenfor en profesjonell framføringskultur.1
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
For moderne ører høres K. 22 best ikke som en «miniature-forløper» til de sene mesterverkene, men som et dokument på hvor raskt Mozart lærte å skrive for de praktiske realitetene i et 1700-tallsorkester: klare tonale mål, sterke kadenspunkter og en djerv, utendørsorientert blåsefarge som kunne bære i større rom.1
Komposisjon og manuskript
K. 22 ble komponert i Haag i desember 1765.1 Den står side om side med de andre tidlige symfoniene fra «Grand Tour»-årene—verk som ofte fungerer som sinfonie eller italiensk-aktige ouverture, utformet for å gjøre umiddelbar virkning med raske tempi, ukompliserte teksturer og en direkte teatralsk effekt.
Besetningen er typisk for Mozarts aller tidligste symfoniske skrivekunst: strykere med parvise oboer og horn.1 Dette «lille orkesteret» er ikke så mye en begrensning som en estetikk: oboene skjerper den melodiske profilen og forsterker de øvre strykerne, mens naturhornene leverer både harmoniske søyler og et seremonielt skjær. Selv når satsen er teknisk enkel, er orkesterfargen målrettet—en grunn til at K. 22 kan oppleves mer karakterfull enn den beskjedne skalaen skulle tilsi.1
Instrumentasjon
- Treblås: 2 oboer
- Messing: 2 naturhorn (i B)
- Strykere: fioliner I og II, bratsj, cello, kontrabass1
Musikalsk karakter
K. 22 følger tresatsmønsteret som forbindes med den italienske ouverturen (sinfonia): rask–langsom–rask.1 I slike verk forventer man først og fremst sterke kontraster snarere enn dyp motivisk argumentasjon; likevel viser Mozart allerede en tydelig sans for dramaturgisk tempo og for å gi hver sats en egenartet profil.
Satser
- I. Allegro (B-dur)
- II. Andante (g-moll)
- III. Allegro molto (B-dur)1
Åpningssatsen, Allegro, er konsis og utstråler sikkerhet gjennom lyse tuttiavsnitt og rent artikulerte fraser. Det som likevel gjør symfonien særlig verdt å merke seg, er valget av en langsom sats i moll: Andante i g-moll gir et uventet skyggelagt tyngdepunkt i et så tidlig verk.1 Dette er ikke «tragisk» i senere mozartsk forstand, men det viser en barnekomponist som er fortrolig med uttrykksmessig kontrast og mørkere orkestral fargetone.
Finalen (Allegro molto) gjenoppretter den utadvendte tonen med hurtig bevegelige rytmer og en følelse av offentlig letthet. Hørt som helhet demonstrerer K. 22 Mozarts tidlige mesterskap i proporsjoner: stykket sløser ikke med tiden, men antyder likevel en større dramatisk bue—lys åpning, skyggelagt midte, rask forløsning—som foregriper uttrykksstrategien i mange senere klassiske flersatsige verk.1
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Wikipedia — Symphony No. 5 (Mozart), K. 22: date/place (The Hague, Dec 1765), movements, and instrumentation.
[2] German Wikipedia — 5. Sinfonie (Mozart): Hague stay dates and performance context during 1765–66.