Divertimento i B-dur for blåseinstrumenter (tvilsom), K. 196f (K.Anh. 227)
av Wolfgang Amadeus Mozart
Divertimento i B-dur for blåseinstrumenter (K. 196f) er bevart som et kort, fire satsers underholdningsstykke, overlevert uten et sikkert autografmanuskript og som regel regnet som av tvilsom autentisitet. Verket sirkulerer i versjoner for blåsesekstett eller blåseoktett, noe som peker mot en praktisk fleksibilitet som var typisk for utendørs- og selskapsmusisering sent på 1700-tallet.
Bakgrunn og kontekst
K. 196f omtales vanligvis ikke som et sikkert dokumentert Mozart-verk, men som et divertimento tilskrevet ham, der opprinnelsen (dato, sted og opprinnelig kilde) er uklar. Moderne redaksjonell behandling gjenspeiler denne usikkerheten: I Digital Mozart Editions innholdsfortegnelse for Neue Mozart-Ausgabe-bindene viet verk av tvilsom autentisitet, står stykket både som et Divertimento in B flat a 6 (to klarinetter, to horn, to fagotter) og som et Divertimento in B flat a 8 (med tillegg av to oboer).[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Verket ble først utgitt rundt 1801 (Leipzig, Breitkopf & Härtel), en relativt sen publisering som ikke i seg selv utelukker Mozart, men som svekker ethvert forsøk på å knytte det sikkert til en bestemt episode i hans karriere.[2] For lyttere i dag er den mest ansvarlige innrammingen å høre det som et behagelig, Harmoniemusik-lignende repertoar i B-dur som kan speile mozartsk praksis, samtidig som man er oppmerksom på muligheten for at det kan være en annen hånd bak.
Musikalsk karakter
Det som med en viss trygghet kan beskrives, er verkets oppbygning og tiltenkte klang. Slik det er overlevert, består det av fire satser—Allegro, Adagio, Menuetto – Trio og en finale merket Andantino med et Trio—og finnes i besetninger for enten seks blåsere (2 klarinetter, 2 horn, 2 fagotter) eller åtte (med tillegg av 2 oboer).[2]
B-dur er en naturlig toneart for 1700-tallets blåsere, særlig horn, og instrumentasjonen peker mot den kultiverte «Harmonie»-klangverdenen som Mozart kjente godt: klarinetter og fagotter gir varme og fylde i mellom- og dypregisteret, mens hornene utvider harmonikken og bidrar til å projisere musikken utendørs; de valgfrie oboene (i oktettversjonen) skjerper toppregisterets profil og kan tydeliggjøre melodiske konturer.[1]
Plass i katalogen
Innenfor den brede kretsen av Mozarts blåseserenader og divertimenti befinner K. 196f seg i randsonen: det ligger nært nok i besetning og sjanger til å invitere til sammenligning med autentisk Harmoniemusik, men er samtidig fjernt når det gjelder dokumentasjon. Av den grunn behandles det best som et interessant, fremførbart tillegg til blåserrepertoaret, heller enn som et sikkert holdepunkt for Mozarts stilistiske utvikling på et presist tidspunkt i hans liv.[1]
[1] Digital Mozart Edition (Mozarteum Salzburg): Neue Mozart-Ausgabe, Works of Doubtful Authenticity vol. 2 (table of contents listing K. 196f / Anh. 227 in sextet and octet scorings, with movement incipits and scoring).
[2] IMSLP: Divertimento in B-flat major, K.Anh.227 (K.196f) — general info including key, movement list, instrumentation variants, and first publication c. 1801.