Divertimento i Ess-dur for blåseinstrumenter (tvilsomt), K. 196e
沃尔夫冈·阿马德乌斯·莫扎特
Divertimento i Ess-dur for blåseinstrumenter (K. 196e) er et verk med tvilsom autentisitet, tradisjonelt datert til 1774, der de sporene som er bevart heller peker mot et flerbesatt blåsedivertimento i Mozarts krets enn en sikkert dokumentert komposisjon. Likevel plasserer den åpne, utendørsvennlige og selskapslige Ess-dur-karakteren det nært i ånd til Salzburg-tidens serenade- og divertimentotradisjon for hofflige og borgerlige anledninger.
Bakgrunn og kontekst
Divertimento i Ess-dur for blåseinstrumenter (K. 196e) overleveres i hovedsak som et tvilsomt eller apokryft verk: opphavet er uklart, og moderne referanselister pleier å behandle tilskrivningen til Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) med varsomhet.[1] En datering til 1774 knyttes ofte til oppføringen, men uten et sikkert dokumentert komposisjonssted; i disse årene virket Mozart først og fremst i Salzburg, der han skrev en blanding av kirkemusikk, instrumentalstykker og verk for teateret, og han hadde allerede vist et sterkt instinkt for å skrive for blåsere i divertimento-/serenadegenrene.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Musikalsk karakter
Fordi kildesituasjonen for K. 196e er uklar, begynner moderne beskrivelser av «hva som står på papiret» ofte med besetningen snarere enn en detaljert analyse sats for sats. Flere biblioteks- og katalogoppføringer sirkulerer stykket som et divertimento for ti blåsere—oftest oppgitt som 2 oboer, 2 B♭-klarinetter, 2 fagotter og 2 horn (i Ess).[2] Med en slik instrumentering er Ess-dur et praktisk og idiomatisk valg: det kler naturhornene og understøtter den varme, sammensmeltede klangen av parvise treblåsere.
I Mozarts videre verden av blåsedivertimentoer vil et «Harmonie»-preget divertimento i Ess-dur typisk veksle mellom seremoniell glans og mer intim, sangbar sats—ofte med klare periodiske fraser og samtalepregede overleveringer mellom oboer/klarinetter over et fundament ledet av fagotter. Men for K. 196e gjør fraværet av en bredt tilgjengelig og godt attestert musikalsk tekst det klokt å begrense påstandene til slike sjangerbaserte forventninger heller enn konkrete tematiske eller formale detaljer.
Plass i katalogen
K. 196e befinner seg i ytterkanten av Mozart-kanonen: det står fortsatt oppført blant tvilsomme tilskrivninger i moderne referansesammenstillinger, og i dag møter man det ofte som KV Anh. 226 i katalogiserings- og publiseringssammenheng.[3]
[1] Wikipedia — Köchel catalogue entry table including K. 196e (Divertimento in E-flat for winds, doubtful).
[2] CiNii Books — catalog record giving scoring for “Divertimento Es dur KV app. 226” (2 oboes, 2 clarinets, 2 bassoons, 2 horns).
[3] Presto Music — sheet-music listing for “Mozart: Divertimento in Es KV Anh.226,” reflecting the doubtful/spurious transmission under Anh. 226 / K. 196e.