Fagottkonsert i B-dur, K. 191 (1774)
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Mozarts Fagottkonsert i B-dur, K. 191 (fullført i Salzburg i 1774) står først i rekken av hans bevarte konserter for solo blåseinstrument og orkester. Skrevet da komponisten var 18 år, forener den symfoniske ambisjoner med en uvanlig vokal skrivekunst for fagott—et tidlig bevis på hvor naturlig Mozart kunne få en «støttende» orkesterstemme til å synge.
Bakgrunn og kontekst
I 1774 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) ansatt i Salzburg under fyrst-erkebiskop Hieronymus Colloredo, og skrev i høyt tempo på tvers av sjangre mens han tok opp i seg de nyeste instrumentale idiomene som sirkulerte i Sør-Tyskland og Østerrike. Fagottkonsert i B-dur, K. 191 hører til denne Salzburg-perioden og viser, til tross for sin relative korthet, allerede hvordan Mozart behandler en blåsersolist ikke bare som en smidig virtuos, men som en uttrykkssterk hovedperson—i stand til operatisk cantabile (sangbar melodi) så vel som komisk kvikkhet.1
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Konsertens omdømme i dag er slående uforholdsmessig i forhold til den tidlige dateringen. Den har blitt en hjørnestein i fagottrepertoaret—ofte møtt i konservatoriestudier og ved profesjonelle opptaksprøver—fordi den prøver klassisk stil, artikulasjon, frasering og avbalansert virtuositet mer krevende enn dens vennlige overflate skulle tilsi.2
Komposisjon og urfremføring
Autografpartituret er tapt, men verkets fullføringsdato oppgis vanligvis som 4. juni 1774, i Salzburg.2 Utover dette forblir de opprinnelige fremføringsomstendighetene uklare. En seiglivet tradisjon knytter konserten til den bayerske aristokraten og fagottamatøren Thaddäus Freiherr von Dürnitz, men moderne referanseverk omtaler gjerne «bestillings»-historien med forsiktighet og påpeker at solid dokumentasjon er begrenset.2
Det man med sikkerhet kan si, er at K. 191 er Mozarts tidligste bevarte konsert for et blåseinstrument—et faktum som gjør den til et avslørende utgangspunkt for de senere Salzburg- og Wien-mesterverkene for obo, horn, klarinett og fløyte.2 Skriveformen forutsetter allerede en solist som behersker raske passasjer og et vidt register, men belønner like ofte en utøver som kan forme lange, aria-aktige linjer med fantasifull pust og klang.
Besetning
Mozart besetter konserten for solofagott og et kompakt klassisk orkester—i praksis en kammerstor symfonisk palett—som lar solostemmen trenge gjennom uten anstrengelse, samtidig som den kan inngå i en reell dialog.
- Treblås: 2 oboer
- Messing: 2 horn (i B♭)
- Strykere: fioliner I & II, bratsj, cello, kontrabass (basslinje)
- Solo: fagott2
Bemerkelsesverdig nok utelater besetningen trompeter og pauker, noe som holder klangen lys, men smidig; hornene gir seremonielt skjær i tutti-avsnitt og varm harmonisk støtte i lyriske episoder.
Form og musikalsk karakter
Mozart følger den standardiserte tre-satsige konsertplanen, men innenfor denne velkjente rammen gir han fagotten et bemerkelsesverdig «teatralsk» rollegalleri: vittig samtalepartner, lyrisk sanger og smidig danser.
I. Allegro (B-dur)
Åpningssatsen benytter sonate-allegroform med en orkestral innledning, et opplegg som lar Mozart etablere en offentlig, utadvendt tone før solisten kommer inn og omtolker materialet mer personlig.2 Det som gjør satsen særpreget for instrumentet, er hvor naturlig Mozart forvandler fagottens rørklang til melodisk sjarm: skalaløp og arpeggioer forekommer ofte, men er sjelden tomt bravurnummer. I stedet tenderer de til å tale—svare på orkesterbevegelser, gli sømløst sammen med oboene eller jevne overganger inn i nye harmoniske områder.
Et kjennetegn ved Mozarts konsertstil er allerede til stede: solostemmen er virtuos, men aldri løsrevet fra orkesterets tematiske argumentasjon. Selv når fagotten er på sitt mest livlige, forblir omgivende teksturer transparente nok til at den musikalske «samtalen» er forståelig.
II. Andante ma adagio (F-dur)
Langsatsen skifter til F-dur og antar en mer intim, vokal tone.2 Her skriver Mozart for fagotten som om den var en dyp lyrisk stemme: frasene er lange, pustebårne og ofte løftet over et mykt pulserende akkompagnement. Satsen beskrives iblant som en sonate uten gjennomføring—en kompakt lyrisk utforming som konsentrerer seg om melodi og harmonisk fargning snarere enn dramatisk konfrontasjon.2
En grunn til at satsen fortjener oppmerksomhet også fra lyttere utenfor fagottmiljøet, er dens frampek mot Mozarts modne operatiske lyrikk. Referanseverk har lenge påpekt at et tema fra denne satsen senere dukker opp igjen i det uttrykksfulle klanguniverset i Le nozze di Figaro (1786), noe som antyder hvor lett Mozarts instrumentale sangbarhet kunne finne veien inn i teatret.2
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
III. Rondo: Tempo di Menuetto (B-dur)
Finalen, merket «Rondo: *Tempo di Menuetto*,» er en dansepregede rondo der eleganse er like viktig som virtuositet.2 Mozarts valg av menuett-tempo er talende: snarere enn en halsbrekkende spurt mot mål, balanserer satsen glans med hofflig beherskelse. Fagottens smidige figurer—ofte med sprang, vendinger og ornamentering—bevarer et tydelig sosialt preg, som om solisten var den mest veltalende danseren på gulvet.
I fremføring kan finalens sjarm tilsløre dens tekniske krav. Ren artikulasjon, letthet i det øvre registeret og stilistisk ynde er avgjørende; tung klang kan sløve musikkens vidd.
Mottakelse og etterliv
K. 191 har en særstilling i Mozarts produksjon fordi den viser, i en alder av 18 år, en fullstendig beherskelse av den klassiske konsertens retoriske balanse: offentlig briljans temperert av intimitet, og virtuos skrivekunst som forblir uløselig knyttet til karakter og linje. For fagottister har den blitt et overgangsritual, og regnes i vid utstrekning som et av de hyppigst fremførte og studerte verkene i instrumentets litteratur.2
Historisk står den også som en påminnelse om Mozarts tidlige alvor med blåseinstrumenter. Selv før de store Wien-konsertene og kvintettene var han allerede i stand til å individualisere en klangfarge og skrive idiomatisk for den—og gjøre fagotten fra orkesterets «fundament» til en overbevisende solostemme. Den forvandlingen, oppnådd med beskjedne krefter og en tilsynelatende konvensjonell tre-satsig plan, er nettopp hvorfor konserten fortsatt fortjener oppmerksomhet.
楽譜
Fagottkonsert i B-dur, K. 191 (1774)の楽譜をVirtual Sheet Music®からダウンロード・印刷
[1] Köchel-Verzeichnis (Mozarteum Foundation) work entry for KV 191: Bassoon Concerto in B-flat major (catalogue identity and basic data).
[2] Wikipedia: overview article with completion date (4 June 1774), movement titles/keys, instrumentation, and reception notes (audition staple).