Concertone for to fioliner og orkester i C-dur, K. 190
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Concertone for to fioliner og orkester i C-dur (K. 190) ble fullført i Salzburg 31. mai 1774, da han var 18 år. Verket er dels konsert, dels en kammermusikalsk serenade med orkestral glans, og gir et særpreget tidlig eksempel på Mozarts smak for en «concertante» tekstur—der flere instrumenter deler rampelyset, snarere enn at én solist står igjen som enerådende helt.
Bakgrunn og kontekst
I 1774 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) tilbake i Salzburg, ansatt ved hoffet til erkebiskop Hieronymus von Colloredo og komponerte i høyt tempo på tvers av sjangre: symfonier til hoffbruk, kirkemusikk, serenader og divertimenti, og konserter som prøvde ut hva «solo» kunne bety i en ensemblekultur mettet av dyktige musikere. Concertone i C-dur, K. 190 hører hjemme i dette Salzburg-øyeblikket: en 18 år gammel komponist som allerede behersker offentlig glans, men som i økende grad trekkes mot mer subtile, samtalende teksturer.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
I Mozarts egenhendig skrevne manuskript kalles verket ganske enkelt «Concertone» («stor konsert»), en talende, lite forpliktende betegnelse som antyder stykkets hybride identitet. I stedet for å opptre som en strengt utformet dobbel fiolinkonsert i senere, virtuost format, ligner K. 190 ofte en høflig symphonie concertante i emning: musikk for underholdning og visning, men også for ensemble-dialog—som på avstand foregriper Mozarts mer berømte concertante bragder fra slutten av 1770-årene og begynnelsen av 1780-årene.[1] Nyere forskning plasserer særlig verket i sjangerens tradisjon av «elegant underholdning» snarere enn i den mer åpenlyst konkurrerende, solistiske parisermodellen.[2]
Hvorfor fortjener K. 190 oppmerksomhet i dag? Nettopp fordi det viser Mozart tenke orkestralt i ung alder—ikke bare ved å balansere to solofioliner mot et lite orkester, men ved å fordele interesse på blåsere og dype strykere på en måte som får partituret til å føles som livlig kammermusikk på en orkestral scene.
Komposisjon og urframføring
Den allment aksepterte fullføringsdatoen er 31. mai 1774, fastslått gjennom senere undersøkelse av manuskriptet.[1] Tittelsiden peker på Salzburg som komposisjonssted, selv om et mindretall har foreslått en italiensk opprinnelse; Salzburg står fortsatt som standardtilskrivning i referanseverk.[1]
Detaljer om første oppføring er ikke sikkert dokumentert slik de er for enkelte senere wienerkonserter. Likevel tyder verkets festlige besetning (inkludert trompeter) og den integrerte, sosialt anlagte solistføringen på et praktisk Salzburg-formål: en hofflig eller borgerlig anledning der flere ledende utøvere kunne profileres uten den retoriske tyngden til en fullskala «stor» konsert.
I varighet og ambisjonsnivå står Concertone trygt ved siden av Mozarts øvrige Salzburg-orkesterverk fra 1774—substansielt nok til å bære et program, men utformet for å behage raskt gjennom klarhet, sjarm og variert klang.[1]
Instrumentasjon
Mozart besetter verket for to solofioliner og et klassisk orkester med fremtredende blåsere og seremoniell messing.[1][3]
- Solister: 2 fioliner
- Treblås: 2 oboer
- Messing: 2 horn (i C; i F i andre sats), 2 trompeter i C (tause i andre sats)
- Strykere: fioliner I og II, bratsjer (divisi forekommer i enkelte passasjer), cello, kontrabass
En av partiturets mest tiltalende egenskaper er at «orkesteret» ikke bare akkompagnerer. Oboene trer ofte frem i ekte concertante ånd, og de dype strykerne—særlig celloen—får øyeblikk med uvanlig tyngde i en tilsynelatende fiolindominert konsert.[1]
Form og musikalsk karakter
Concertone følger den forventede tredelte planen hurtig–langsom–hurtig, men karakteren handler mindre om heroisk kamp enn om kultivert samtale og farge.
I. Allegro spiritoso (C-dur)
Åpningssatsen utstråler selvsikker offentlig energi, med en lys C-dur-klang som forsterkes av trompeter og horn. Men Mozart problematiserer straks den vanlige motsetningen «solister vs. tutti»: de to fiolinene utveksler stoff hyppig, mens blåsere og strykere bidrar med egne poenger i stedet for å fungere som et nøytralt bakteppe. Man kan høre Mozart eksperimentere med hvordan en lang førstesats kan holdes levende uten å lene seg ensidig på virtuost driv—ved stadig å rebalansere ensemblet.
II. Andantino grazioso (F-dur)
Den langsomme satsen skifter ikke bare i stemning, men også i orkestral farge. Trompetene faller bort, hornene skifter stemming (til F), og teksturen blir mer intim.[1] Her blir «concertone»-ideen særlig overbevisende: solofiolinene synger parallelt og i dialog, mens blåsere—særlig oboer—tilfører en mild glans. Resultatet kan oppleves som en serenadesats som er løftet inn i konsertens sfære.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
III. Tempo di Menuetto (C-dur)
I stedet for en prangende rondofinale velger Mozart en avslutning i menuettempo, noe som igjen understreker verkets sosiale, hofflige profil. Danserammen åpner for eleganse og rytmisk balanse, og solistføringen—om enn briljant—blir sjelden til atletisk oppvisning for oppvisningens egen skyld. Lyttere som venter senere konsertfyrverkeri kan bli overrasket; likevel ligger satsens sjarm i balansen mellom offentlig seremoni (trompetenes tilbakekomst) og kammermusikalsk samspill.
Mottakelse og etterliv
K. 190 har aldri hatt samme plass i standardrepertoaret som Mozarts modne wienerske klaverkonserter eller den senere Sinfonia Concertante i Ess-dur, K. 364, men har likevel hatt et stabilt liv som et attraktivt «feature»-verk for fiolinister—særlig i kammerorkester-sammenhenger. Moderne forskning behandler det ofte som et tidlig Salzburg-bidrag til den bredere europeiske smaken for concertante skriving med flere solister, mer i ånd med Johann Christian Bachs elegante eksempler enn med den mer virtuose parisiske tradisjonen.[2]
For dagens lytter gir Concertone et givende perspektiv på Mozart som 18-åring: allerede i stand til å skrive for orkesteret som en palett av personligheter. Verkets gleder er ikke primært dramatiske; de er arkitektoniske (hvordan Mozart disponerer et langt forløp), teksturale (hvor ofte blåsere og dype strykere får betydning), og sosiale (hvor grasiøst musikken deler oppmerksomheten). Kort sagt er K. 190 et Salzburg-verk som stillferdig annonserer en livslang mozartsk besettelse: å gjøre konserten til et instrumentenes teater—vittig, lysende og utsøkt balansert.
Noter
Last ned og skriv ut noter for Concertone for to fioliner og orkester i C-dur, K. 190 fra Virtual Sheet Music®.
[1] Wikipedia overview with completion date (31 May 1774), context, and scoring details (trumpets silent in II; horns in F in II).
[2] Cambridge Core (Journal of the Royal Musical Association) article contextualizing K. 190 within the symphonie concertante tradition and its comparatively “elegant entertainment” character.
[3] IMSLP work page listing instrumentation (solo violins; oboes; horns C/F; trumpets; strings).