Divertimento nr. 1 i Ess-dur (K. 113)
沃尔夫冈·阿马德乌斯·莫扎特
Mozarts Divertimento nr. 1 i Ess-dur (K. 113) er et orkesterverk av cassation-typen fra Milano-perioden, datert november 1771—da han bare var femten. Det er beskjedent i format, men slående fargerikt i blåserføringen (inkludert tidlige klarinetter), og viser tenårings-Mozart idet han prøver ut grensen mellom lett, utendørs underholdningsmusikk og den fremvoksende klassiske symfonien.
Bakgrunn og kontekst
På 1700-tallet tjente et divertimento (og dets nære slektninger, cassation og serenade) som regel det sosiale livet: kveldsmusikk for aristokratiske husholdninger, hagefester eller abonnements-konserter der eleganse og variasjon betydde like mye som dybde. Mozart skrev mange slike «anledningsverk» gjennom hele karrieren, men Divertimento nr. 1 i Ess-dur, K. 113 er et særlig tidlig holdepunkt: det er blant de første der han behandler blåseinstrumentene ikke bare som harmonisk støtte, men som samtalepartnere som kan forme verkets identitet.[1])
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Omstendighetene rundt tilblivelsen peker tydelig mot Mozarts profesjonelle ambisjoner i Italia. I 1771 var han i Milano på sin andre Italia-reise, i stor grad for å følge opp og dra nytte av oppsetningen av festa teatrale Ascanio in Alba (urfremført i Milano 17. oktober 1771). Divertimentoet hører hjemme i den samme verden: en ung komponist som beveger seg i hoff og teatre, og tar til seg italiensk smak for tydelig melodisk profil og raske, teatralske kontraster.[1])
Det som gjør K. 113 verdt oppmerksomhet i dag, er nettopp denne blandingen av funksjon og eksperimentering. Verket sikter kanskje ikke mot den psykologiske dramatikken i de senere symfoniene, men det er heller ikke bare «bakgrunnsmusikk». Instrumentasjonen, de konsertante impulsene og den kompakte fire-satsige planen viser Mozart idet han prøver ut symfonisk tenkning—lett på foten, men allerede målrettet.
Komposisjon og urfremføring
Autografpartituret har en påskrift av Leopold Mozart—«Concerto ò sia Divertimento à 8»—datert i Milano i november 1771, en sjelden dokumentarisk presisjon for et tidlig orkestralt divertimento.[1])[2] De samme kildene og senere forskning knytter verket til en abonnements-konsert i Milano 22. eller 23. november 1771, muligens i residensen til Albert Michael von Mayr (ofte fremhevet i omtaler av begivenheten som en sentral vert for slike konserter).[1])
Selve tittelen i Leopolds hånd er også talende. At han kaller det «konsert eller divertimento», peker på øyeblikkets flytende sjangergrenser: underholdningsmusikk kunne låne av konserten ved å gi utøvere et tydelig søkelys, og et «divertimento» kunne presentere seg med alvoret (eller i det minste prestisjen) til et offentlig konsertverk. Lyttere vil da også merke hvor ofte blåserne trer frem i duettlignende figurer, som om de prøver seg på en konsertplattform.
Besetning
K. 113 er i dag best kjent i den «første versjonen» av besetningen som forbindes med Milano-autografen og den tidlige framføringstradisjonen. Verket er besatt for:
- Treblåsere: 2 klarinetter (i B♭)
- Messingblåsere: 2 horn (i Ess; i F i andre sats)
- Strykere: fioliner I og II, bratsj, cello, kontrabass
Dette er et stille og rolig bemerkelsesverdig klangunivers for 1771. Klarinetter var fortsatt forholdsvis nye i mange orkestersammenhenger, og Mozarts bruk av dem her er ikke bare symbolsk: de deler ofte den melodiske forgrunnen med hornene, og skaper en varm, sammensmeltet klang som passer Ess-dur særlig godt.[1])
Et ekstra moment er at Mozart senere utarbeidet (eller autoriserte) en ombesetning som utvider blåserrekken betydelig (med par av oboer, klarinetter, engelskhorn, fagotter og horn), noe som både speiler divertimento-repertoarets tilpasningsdyktighet og den praktiske realiteten at tilgjengelige musikere kunne variere etter sted og anledning.[1]) For moderne lyttere er førstversjons-besetningen likevel det reneste innblikket i den milanesiske klangverdenen som omga Mozarts familie sent i 1771.
Form og musikalsk karakter
K. 113 folder seg ut i fire satser—en grunn til at helheten kan kjennes overraskende «symfonisk» i omriss, selv om den musikalske retorikken forblir mer vennlig enn tyngende.[1])
- I. Allegro (Ess-dur)
- II. Andante (B♭-dur)
- III. Menuetto – Trio (Trio i g-moll)
- IV. Allegro (Ess-dur)
I. Allegro
Åpningssatsen Allegro er lys og utadvendt, med temaer som er laget for umiddelbar gjenkjennelse snarere enn langsiktig forvandling. Likevel er satsens mest tiltrekkende trekk teksturen: Mozart behandler gang på gang de to klarinettene og hornene som om de var solister, og setter dem i utvekslinger med strykerne og med hverandre. Denne «konsertante» vanen—å la en liten gruppe stå i forgrunnen innenfor en orkestral ramme—forklarer hvorfor Leopold med en viss rimelighet kunne gi verket betegnelsen Concerto ò sia Divertimento.[1])
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
II. Andante
Andante (i subdominantområdet B♭-dur) myker opp profilen. Her trer blåsernes evne til et bærende cantabile (sangbar linje) tydelig fram, og at hornene skifter bøyle til F for denne satsen, understreker at Mozart hadde både farge og toneskjema i tankene med praktisk detaljbevissthet.[1]) Snarere enn operatisk drama antyder stemningen en raffinert samtale—et intimt mellomspill i en offentlig aften.
III. Menuetto – Trio
Menuetten er «tradisjonell» i sin høviske gange, men Mozart gir Trio-delen en uttrykksmessig vending ved å skifte til g-moll.[1]) Dette er mer enn en rutinemessig kontrast: Trio i moll mørkner et øyeblikk divertimentoets ellers solrike vesen, et hint av emosjonell nyansering som foregriper Mozarts senere letthet i å bevege seg mellom sosial overflate og indre følelse.
IV. Allegro
Finalen Allegro er livlig og konsis, bygget for å sende publikum ut med ny energi. Igjen er hovedinntrykket instrumentalt samspill: blåsere og strykere er ikke ordnet i et rigid hierarki, men i en fleksibel, utøvervennlig dialog. Satsens driv—raske gester, rene kadanser, klare Ess-dur-klanger—oppfyller divertimentoets viktigste løfte: å glede uten å bli for lang.
Mottakelse og etterliv
K. 113 har aldri vært blant de oftest programmerte orkesterverkene av Mozart, blant annet fordi det faller mellom kategorier: ikke en «symfoni» av navn, ikke kammermusikk, og ikke knyttet til et berømt offentlig bestillingsverk. Likevel er etterlivet stille betydningsfullt.
For det første dokumenterer verket Mozarts tidlige møte med klarinetter i orkestersammenheng—en interesse som senere skulle blomstre i noen av hans mest elskede instrumentale satser. For det andre viser det ham forme en fire-satsig plan som speiler den symfoniske normen, men med de lettere manerene som ble forventet av milanesisk underholdningsmusikk i 1771. Til sist understreker verkets flere besetninger en historisk sannhet som tidvis glemmes i moderne konsertkultur: divertimenti var et levende repertoar, ment å tilpasses omstendigheter og musikere.[1])
For lyttere som møter K. 113 i dag, ligger sjarmen ikke bare i ungdommelig briljans, men i håndverk: den sikre sansen for proporsjoner, den elegante blåserfargeleggingen og instinktet for offentlig klarhet. Det er Mozart, femten år gammel, som skriver musikk som vet nøyaktig hva den er til for—samtidig som den allerede antyder hva han senere skal bli.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
乐谱
从Virtual Sheet Music®下载并打印Divertimento nr. 1 i Ess-dur (K. 113)的乐谱
[1] Wikipedia: overview of Mozart’s Divertimento No. 1, K. 113 (date, context in Milan, movements, and scoring; discussion of multiple versions).
[2] Deutsche Digitale Bibliothek: catalog entry for the autograph (Staatsbibliothek zu Berlin), including Leopold Mozart’s title/inscription and Milan November 1771 dating.