Kanon i F for tre stemmer, «Difficile lectu mihi Mars» (K. 559)
di Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Kanon i F for tre like stemmer, «Difficile lectu mihi Mars» (K. 559), ble innført i hans tematiske katalog i Wien 2. september 1788 og hører til komponistens bemerkelsesverdige sene oppblomstring av sosiale, ofte spisst komiske kanoner. Under det hånlig-lærde «latinet» skjuler det seg en privat vits—musikalsk økonomisk, språklig rampete, og fortsatt avslørende for Mozarts omgangskrets og humoristiske sans.
Bakgrunn og kontekst
I 1788—samtidig som Mozart (1756–1791) skrev noen av sine mest ambisiøse instrumentale verk—dyrket han også en helt annen sjanger: den korte a cappella-kanonen, beregnet på muntert musiserende samvær blant venner. «Difficile lectu mihi Mars» (K. 559) er en av flere kanoner han daterte i sin egen katalog den 2. september 1788 i Wien.[1]
Verkets notoritet skyldes teksten, som ser ut som latin, men er laget for å uttales (eller synges) med tysk aksent slik at den forvandles til et grovt tysk uttrykk—nettopp den typen privat spøk som trygt kunne sirkulere i et lukket sosialt miljø, men som senere fikk redaktører og utøvere til å «rense» ordene eller utelate stykket helt.[2] Slik står K. 559 i rekke med andre sene kanoner som blander lærd teknikk med kneipehumor: Mozart er både kontrapunktikeren og sirkusdirektøren.
Tekst og komposisjon
Köchel-Verzeichnis (Digital Mozart Edition / Mozarteum-katalogen) identifiserer K. 559 som en kanon i F-dur for tre like stemmer og daterer den til Wien, 2. september 1788.[1] Teksten tilskrives der Christoph Gottlob Breitkopf—en opplysning som minner oss om at «forfatterskap» i slike selskapsstykker kunne være et samarbeid, der vittige venner leverte replikkene som Mozart så satte i musikk med suveren håndverkskunst.[1]
De fleste trykte utgaver gjengir åpningen som «Difficile lectu mihi Mars …», men ordene er med vilje pseudo-latinske: de danner ikke en meningsfull latinsk syntaks. Hensikten er fonetisk, ikke semantisk.[2] Denne fonetiske leken—komikk utløst av uttale—bidrar til å forklare hvorfor moderne utgaver og fremføringer av og til mildner, oversetter eufemistisk eller ganske enkelt unngår hele den verbale «utløsningen».[2]
Musikalsk karakter
Som kanon bygger K. 559 på én melodisk idé som imiteres strengt av tre stemmer—musikk som skal oppfattes raskt, kunne synges uten instrumenter og gi umiddelbar glede. F-dur-tonaliteten og det kompakte omfanget understreker funksjonen som Gebrauchsmusik (bruksmusikk): mindre et «miniaturmesterverk» i konsertsalens forstand enn et perfekt konstruert sosialt redskap.
Det som gjør kanonen verdt oppmerksomhet, er nettopp dette sammenstøtet mellom stilarter. Teknikken er lærd—Mozarts imiterende sats er klar og uten anstrengelse—men målet er latter, til og med forlegenhet. I Wien på slutten av 1780-årene kunne kanonen fungere som en intern spøk fremført med akademisk alvor: sangerne leverer disiplinert kontrapunkt mens «latinen» kollapser til grovt tysk når den uttales med riktig aksent. Denne dobbeltheten—høyt håndverk i lav humors tjeneste—klargjør også den bredere plasseringen av Mozarts sene kanoner i hans produksjon. De viser en komponist på 32 år som fortsatt fryder seg over de minste formene, og som bruker dem til å fange noe vesentlig ved vennskap, tale og hverdagslivets teatralitet.[1][3]
[1] International Mozarteum Foundation (Köchel-Verzeichnis) entry for K. 559: scoring, key, and catalogue date/place (Vienna, 2 Sept 1788), plus text attribution.
[2] Reference overview discussing the macaronic/pseudo-Latin text and its phonetic joke, plus reception/censorship issues.
[3] IMSLP work page for K. 559 with basic catalogue data and access to public-domain scores.