Instrumentalstykke i B-dur (fragment), K. 679
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Instrumentalstykke i B-dur (K. 679) er et kort, bevart fragment, tentativt datert til 1781, med besetning som oftest beskrives som «trolig for 12 blåsere og kontrabass». Bare et lite utsnitt av musikken er overlevert, noe som gjør både den opprinnelige hensikten og den større formen usikker.
Det vi vet
Et kort instrumentalt fragment i B-dur er bevart under Köchel-nummeret K. 679 og dateres vanligvis til 1781 (da Wolfgang Amadeus Mozart var 25), selv om opprinnelsesstedet ikke er kjent [1]. Den samme oppføringen karakteriserer også besetningen bare som sannsynlig – «blåserensemble à 12 og kontrabass» – slik at den nøyaktige instrumentlisten ikke kan fastslås ut fra katalogbeskrivelsen alene [1]. I Mozarts biografi ligger 1781 i skjæringspunktet mellom de siste Salzburg-årene og det avgjørende skiftet mot Wien, en periode der han i økende grad arbeidet med (og viste oppfinnsomhet for) blåseinstrumenter både i kammermusikk og i serenadetradisjonen [2]).
Musikalsk innhold
Siden verket bare er bevart som et «kort instrumentalt fragment» [1], er det best å forstå som et glimt snarere enn en hel sats: en passasje som antyder den klangfulle, koraktige blandingen Mozart foretrakk når han skrev for store blåserbesetninger med kontrabass som forsterkning. Tonarten og den antatte besetningen peker mot klangverdenen i hans store blåserserenade i B-dur, Serenade nr. 10, K. 361/370a (ofte knyttet til tolv blåsere og kontrabass), komponert samme år [2]).
[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel Catalogue Online: KV 679 entry (title, date, fragment status, probable scoring).
[2] Wikipedia: Serenade No. 10 in B♭, K. 361/370a (date 1781; scoring of twelve winds and double bass; wind-serenade context).