Fuge i D-dur (K. Anh.A 52)
de Wolfgang Amadeus Mozart
Fuge i D-dur (K. Anh.A 52) er en kort fuge for solo klaviatur som tradisjonelt har vært knyttet til Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), men som nå i alminnelighet regnes som uautentisk og i stedet tilskrives Johann Michael Haydn (1737–1806). Den dateres iblant, med forbehold, til omkring 1783, men verkets proveniens og opprinnelige sammenheng er fortsatt uklar.
Bakgrunn og kontekst
Fuge i D-dur (K. Anh.A 52) er overlevert med få sikre holdepunkter i kildematerialet: verken datering eller opphavssted er fastslått med sikkerhet, og moderne referanselister behandler verket som av tvilsom autentisitet under Mozarts navn [1]. Dagens forskning og katalogiseringspraksis beskriver det som hovedsakelig ikke av Mozart, og tilskriver det i stedet Johann Michael Haydn, Mozarts kollega i Salzburg og en komponist hvis kontrapunktiske idiom lett kan ha sirkulert i samtidige klaviaturavskrifter [2].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Sett opp mot Mozarts godt dokumenterte interesse for lærd kontrapunkt tidlig i 1780-årene—en periode som også rommer sikrere autentiserte fugeprosjekter og arrangementer etter Bach—står denne lille fugen i dag best som et randfenomen, overlevert under Mozarts navn, snarere enn som et pålitelig vitnesbyrd om hans kompositoriske utvikling [3].
Musikalsk karakter
På notebildet fremstår stykket som et kompakt fugalt forløp i D-dur: ett enkelt tema presenteres tydelig og bearbeides deretter gjennom korte imitative innsatser, som skaper den velkjente teksturen av selvstendige stemmer i tett dialog. Satsen heller mot praktisk klaviaturkontrapunkt—jevn bevegelse, klar harmonisk retning og en gjennomgående diatonisk profil—snarere enn den mer dramatiske, kromatisk tilspissede fugeretorikken Mozart tidvis benytter i sine autentiske, modne kontrapunktiske satser.
Slik sett kan den leses som en konsis øvelse i fugeteknikk: direkte, håndverksmessig og utformet for å demonstrere beherskelse av imitasjon og stemmeføring mer enn for å fremstå som et vidtfavnende konsertstykke. Denne profilen harmonerer godt med Michael Haydns kultiverte, kirkepregede kontrapunktiske stil, og bidrar til å forklare hvorfor verket i moderne omtale er blitt omattribuert bort fra Mozart [2].
[1] ClassicaLive listing for “Fugue in D major, K.291/Anh.A 52” (basic reference entry; notes the work’s presence in modern listings under Mozart’s name).
[2] Wikipedia overview of Johann Michael Haydn (biographical context; standard reference point for the composer now commonly credited with the fugue).
[3] IMSLP overview page for the Neue Mozart-Ausgabe (context for Mozart’s authenticated engagements with fugue/counterpoint and editorial practice in modern collected editions).