Divertimento nr. 17 i D-dur, K. 334 (K.6 320b)
볼프강 아마데우스 모차르트 작
Mozarts Divertimento nr. 17 i D-dur, K. 334 (K.6 320b) hører hjemme i den sene Salzburg-tradisjonen hans av utendørsorientert «bord- og terrassemusikk», trolig skrevet i forbindelse med familien Robinig omkring 1779–1780. Med en slående økonomisk besetning – to horn og strykere – oppnår verket en uvanlig rommelig sekssatsig utforming, i omfang og uttrykksvidde nærmere en liten serenade enn ren bakgrunnsunderholdning.
Bakgrunn og kontekst
I Salzburg på 1770-tallet kunne et divertimento tjene mange formål: sommerfestligheter, universitetsfeiringer, aristokratiske middager eller private bestillinger. Mozart (23 år gammel) var fortsatt ansatt under erkebiskop Colloredo i 1779, og leverte en jevn strøm av praktisk bruksmusikk ved siden av mer ambisiøse kirkekomposisjoner og symfoniske prosjekter. Året huskes ofte for «Posthorn»-serenaden (Serenade nr. 9 i D-dur, K. 320), fullført 3. august 1779 – et emblem på den samme Salzburg-kulturen av Serenaden og Nachtmusiken som også rammer inn K. 334.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Det som gjør Divertimento nr. 17 særpreget, er ikke at sjangeren er ny – Mozart hadde skrevet slik fler-satsig «anledningsmusikk» siden barndommen – men måten verket forener intimitet og bredde på. Med bare to horn som fargelegger strykergruppen bygger Mozart et verk som kan klinge som kammermusikk i forstørret format, samtidig som det strekker seg mot en lengde og en alvorstynge lyttere kanskje ikke forbinder med ordet divertimento. (Moderne oppslagsverk omtaler det da også ofte som Mozarts lengste divertimento.)[2]
Komposisjon og urfremføring
K. 334 er bevart uten autografpartitur; dagens utøvere møter det som regel gjennom senere kilder og kritiske utgaver.[3] Dateringen oppgis vanligvis til 1779–1780 (Salzburg), og verket knyttes ofte til familien Robinig – nærmere bestemt Georg Sigismund Robinig – innen kretsen av Salzburgs meséner og offentlige embetsmenn.[2]
Et verdifullt innblikk i verkets tidlige liv kommer senere, gjennom Mozarts Wien-korrespondanse. I et brev til Leopold Mozart datert 1782 viser han til «the musique I wrote for Robinig», og Mozarteums redaksjonelle merknad identifiserer dette som Divertimento K. 334 (320b), i forbindelse med en marsj (K. 445/320c). Sidespranget antyder at stykket ble behandlet som funksjonsrepertoar – noe som kunne lånes ut, etterspørres tilbake og brukes om igjen – men likevel viktig nok til at Mozart husket det og fulgte det opp.[4]
De nøyaktige omstendighetene rundt første fremføring er fortsatt usikre. Likevel er den mest sannsynlige rammen en Salzburg-feiring eller en bestilling, snarere enn en offentlig konsert i moderne forstand – musikk ment å ledsage sosialt samvær, men utformet med den samme kompositoriske stoltheten Mozart la i mer «alvorlige» sjangre.
Besetning
K. 334 er et skoleeksempel på Salzburgs praktiske ideal: festlig klang med minimale ressurser.
- Messing: 2 horn (naturhorn, ofte stemt i D i mange notetrykk)[5])
- Stryk: 2 fioliner, bratsj, bass (vanligvis realisert som cello og kontrabass, ofte med continuo-lignende forsterkning avhengig av ensemblepraksis)[2]
Hornene gjør mer enn å tilføre «utendørs» glans: de markerer kadanser, utvider tutti-avsnitt og – avgjørende – hjelper Mozart å antyde orkestral bredde uten å ta i bruk treblåsere som oboer eller fagotter. Denne økonomien i virkemidler retter også oppmerksomheten mot førstefiolinens sats, som ofte opptrer som en diskret solist og minner om de konsertante innslagene som var vanlige i Salzburgs serenadekultur.
Form og musikalsk karakter
K. 334 følger en sekssatsig plan som er typisk for store divertimenti/serenader, men Mozarts behandling gjør at rekkefølgen kjennes betydningsfull – nesten symfonisk i sin linje.
- I. Allegro (D-dur) — En sonate-allegro-åpning som kan lyde som førstesatsen i en konsentrert symfoni, med hornsignaler som gir en seremoniell profil.[2]
- II. *Tema con variazioni* (*Andante*, d-moll → innslag i D-dur) — Verkets uttrykksmessige sentrum: et tema i moll med en variasjonsrekke som prøver ut hvor mye drama og ømhet som kan hentes ut av strykere pluss horn. Skiftet til d-moll er talende – Mozart er villig til å mørkne paletten i en sjanger man gjerne antar skal forbli solfylt.[2]
- III. Menuetto – Trio (D-dur; Trio i G-dur) — Høvisk, men ikke rutinepreget: Trioens toneartsskifte mykner klangen og frisker opp øret etter variasjonssatsens konsentrasjon.[2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
- IV. Adagio (A-dur) — En lyrisk langsom sats i dominanttonearten, ofte beskrevet som i sonateform; den byr på en langstrakt cantabile-linje der hornstemmer kan kjennes som varm skyggelegging snarere enn fanfare.[2]
- V. Menuetto – Trio I – Trio II (D-dur; Trio I i d-moll; Trio II i h-moll) — Den mest uvanlige «sosiale» satsen: to kontrasterende trioer, begge i moll, skjerper følelsesregisteret og gir dypere relieff til den overordnede D-dur-rammen.[2]
- VI. Rondo (*Allegro*, D-dur) — En livlig finale i sonate-rondo-krets, lagt an for utløsning og briljans; den gjenoppretter den utadvendte D-dur-karakteren og gir hornene en siste, utendørs stråleglans.[2]
Sett under ett fortjener stykket oppmerksomhet for måten det gir «underholdningsmusikk» verdighet uten å forråde sjangerens formål. Rekken av en substansiell sonateåpning, et alvorlig variasjonssett i moll og to menuetter (den ene med dobbel trio) skaper følelsen av en kuratert kveld snarere enn en rekke lette enkeltstykker. Med andre ord: K. 334 er ikke bare behagelig – det er gjennomtenkt disponert, og toneartsplanen (særlig den gjentatte dragningen mot moll) kompliserer den enkle merkelappen som bakgrunnsmusikk.
Mottakelse og etterliv
Selv om K. 334 ikke er like allment berømt som Mozarts sene symfonier eller de store wienerkonsertene, har det forblitt et standardinnslag i kammerorkestrenes programrepertoar – delvis fordi besetningen er praktisk, og delvis fordi verket gir en «Mozart i miniatyr»-opplevelse: formell balanse, instrumentalt lune og øyeblikk av ekte patos.
Moderne forskning og oppføringspraksis har nytte av Neue Mozart-Ausgabes dekning av det relevante divertimento-repertoaret, inkludert kritisk rapportering om kilder og beslektede stykker (særlig den tilknyttede marsjtradisjonen som ofte innleder Salzburg-sykluser av serenader/divertimenti).[6] For lyttere er K. 334s særlige tiltrekningskraft måten det befinner seg mellom verdener på: selskapelig musikk som likevel kan holde på oppmerksomheten i en konsertsal, og et Salzburg-verk skrevet for en anledning som antyder de større uttrykksmessige horisontene Mozart snart skulle beherske i Wien.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
악보
Virtual Sheet Music®에서 Divertimento nr. 17 i D-dur, K. 334 (K.6 320b) 악보 다운로드 및 인쇄
[1] Wikipedia — Serenade No. 9 in D major, K. 320 (“Posthorn Serenade”): Salzburg context and completion date (3 August 1779).
[2] Wikipedia — Divertimento No. 17 in D major, K. 334/320b: instrumentation and movement list; general dating and context notes.
[3] Digital Mozart Edition (Mozarteum) — New Mozart Edition volume PDF (English preface) for Divertimentos; notes on source situation (no autograph for K. 334/320b).
[4] Digital Mozart Edition (Mozarteum) — Letter: Mozart to his father (1782), mentioning “the musique I wrote for Robinig,” with editorial identification of K. 334/320b and related march K. 445/320c.
[5] IMSLP — Divertimento in D major, K. 334/320b: general information and parts listing (horns and strings).
[6] Digital Mozart Edition (Mozarteum) — Neue Mozart-Ausgabe Critical Report (Kritischer Bericht) for divertimenti, including section on March K. 445 (320c) and Divertimento K. 334 (320b).