Divertimento i D-dur for to solofioliner og orkester (fragment), K. 666
de Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Divertimento i D-dur (fragment), K. 666, er en ufullendt skisse fra 1773 for to solofioliner med orkester—et fascinerende innblikk i den sytten år gamle komponisten som tenker i «serenade»-format, men skriver i en concertante, dialogdrevet sats. Den bevarte autografen er svært kort (bare to blad), men den peker allerede mot Salzburg-smaken for utendørs underholdningsmusikk som livnes opp av fremtredende soloinstrumenter.
Bakgrunn og kontekst
I 1773 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) sytten år gammel, nylig hjemvendt fra sin tredje Italia-reise og igjen virksom innenfor Salzburgs hoff- og bymusikalske liv. Fragmentet som nå er katalogisert som K. 666, er overlevert som et ufullendt verk i D-dur, bevart i en autograf partiturkladd fra Salzburg, datert innenfor et bredt tidsrom «03.1773 – 05.1775» slik Mozarteums Köchel-Verzeichnis-oppføring angir. [1]
Det som er bevart, er lite, men konkret: en autograf Partitur på to blad (tre skrevne sider). [1] Besetningen plasserer allerede stykket i Salzburgs serenade-/divertimento-verden—musikk som ofte var laget for å gi rom for koloristisk, «fremhevet» instrumentføring—samtidig som den tangerer sfæren av dobbeltkonsert-tenkning (to likeverdige solister opp mot et større ensemble). [2]
Musikalsk karakter
Manuskriptets instrumentasjon er uvanlig presis for et så kort fragment: to solofioliner (vl1-solo, vl2-solo) pluss et orkesterapparat med oboer, horn og delte bratsjer i strykergruppen (slik det er oppført i instrumentasjonsfeltet i Köchel-Verzeichnis). [1] Selv uten en fullstendig satsplan peker dette mot en concertante tekstur: de to solofiolinene er tenkt som tydelige protagonister, ikke bare som forsterkede første- og andrestemmer.
I et slikt D-dur-preget, utendørsorientert klangbilde—der oboer og horn gir strykerne ekstra glans—var Mozarts mål trolig briljans og projeksjon, med soloparet som utveksler stoff i tett dialog (et kjennetegn ved senere sinfonia concertante-skrivning), snarere enn den mer ensartede «strykesymfoni»-måten i hans kompakte Salzburg-divertimenti for strykere alene. De bevarte sidene er imidlertid for fragmentariske til at man kan rekonstruere en sikker formplan utover inntrykket av en åpning tenkt i orkestral målestokk. [1]
Plass i katalogen
K. 666 plasserer seg naturlig ved siden av Mozarts Salzburg-serenade-tradisjon og dens forkjærlighet for å flette inn solistisk briljans i i bunn og grunn orkestrale underholdningsstykker—en idé han senere skulle realisere med langt større bredde og fullendelse i modne concertante verk. Selve premisset (to solofioliner mot orkester) viser en ungdommelig Mozart som allerede utforsker en offentlig, utadvendt instrumental retorikk utover det rent kammerlige divertimento.
[1] International Mozarteum Foundation, Köchel-Verzeichnis entry for K. 666: status (uncompleted), dating window, key, surviving autograph description, and instrumentation list.
[2] Digital Mozart Edition (NMA online), Table of Contents for NMA IV/12/6 (Cassations, Serenades, and Divertimentos for Orchestra, Vol. 6), showing K. 666 as an appendix fragment.