K. 707

Credo i D-dur (fragment), K. 707

沃尔夫冈·阿马德乌斯·莫扎特

Silverpoint drawing of Mozart by Dora Stock, 1789
Mozart, silverpoint by Dora Stock, 1789 — last authenticated portrait

Mozarts Credo i D-dur (fragment), K. 707, er en bevart del av en planlagt sats i messeordinarium, skrevet i Wien i 1787. Det som finnes igjen er for ufullstendig til å utgjøre en hel messe, men gir likevel et talende innblikk i Mozarts sen-wienerske tilnærming til liturgisk korsats i en alder av 31 år.

Det vi vet

Bare en fragmentarisk tonesetting av messens Credo er bevart under tittelen Credo i D-dur, K. 707, og den dateres vanligvis til Wien, 1787.[1] Verket er overlevert som ufullstendig liturgisk materiale snarere enn en ferdig, fremførbar sats; moderne referansekataloger behandler det derfor først og fremst som et fragment, ikke som del av en fullført messe.[2]

As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.

Biografisk sett plasserer dateringen det i den sterkt teatralske wienerperioden mellom Le nozze di Figaro (1786) og Don Giovanni (urframført i Praha i oktober 1787), da Mozarts kirkemusikalske produksjon i stor grad var anledningbundet og sporadisk.[3]

Musikalsk innhold

Det som er bevart, tyder på begynnelsen av en trosbekjennende proklamasjon i D-dur, tenkt for korsats i en sen-1700-talls wieneridiom: direkte, utadvendt og utformet for å bære en lang tekst gjennom tydelige kadanser og en sterk tonal forankring.[1] Selv i fragmentert form passer valget av D-dur—som så ofte forbindes med glans og seremonielt preg hos Mozart—til Credoets retoriske funksjon som en trosbekjennelse snarere enn en intim bønn.[4]

[1] Wikipedia: List of compositions by Wolfgang Amadeus Mozart (entry includes K. 707 as a Credo fragment, with date/location summary).

[2] Caltech (T. A. Tan): Mozart sacred works list (includes K. 707 as a Credo fragment).

[3] Encyclopaedia Britannica: Wolfgang Amadeus Mozart biography (context for Mozart’s Viennese years and 1787 output).

[4] Wikipedia: D major (key characteristics and common associations in classical-era usage).