Bastien und Bastienne (K. 50) — Mozarts pastorale Singspiel som tolvåring
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Bastien und Bastienne (K. 50) er et enakts tysk Singspiel komponert i Wien i 1768, da Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) bare var tolv år. Verket er beskjedent i format, men påfallende sikkert i sin karaktertegning, og bygger på en populær pastoral intrige som i siste instans kan spores tilbake til Rousseaus Le devin du village.
Mozarts liv på denne tiden
I 1768 bodde familien Mozart i Wien, der tolv år gamle Wolfgang allerede var en erfaren teaterkomponist til tross for alderen: året før hadde han skrevet det latinske skoledramaet Apollo et Hyacinthus (K. 38), og større operaprosjekter skulle snart følge. Bastien und Bastienne hører til denne wienerperioden som læretid—tett på profesjonelle scener, sangere og byens appetitt på lett, pastoral underholdning—men er samtidig umiskjennelig et gutteverk der han prøver ut hvordan ord, gest og melodi kan gjøre hjemlig sjalusi om til scenekomedie.12
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Tradisjonen knytter verket til legen Franz Anton Mesmer, hvis private hageteater ofte er nevnt som et sannsynlig tiltenkt spillested; men beleggene for en faktisk oppføring i 1768 er usikre, og den tidligste dokumenterte iscenesettelsen er langt senere (Berlin, 2. oktober 1890).23 Dette spranget mellom sannsynlig tilblivelse og etterprøvbar oppføringshistorie er en del av operaens fascinasjon: et tidlig Mozart-sceneverket som ser ut til å ha levd tryggere på papiret enn i repertoaret.
Komposisjon og manuskript
Mozart komponerte Bastien und Bastienne i Wien i 1768; Leopold Mozart førte det senere inn i sin egen katalog som en «teutsche Operette».1 Den tyske teksten forbindes vanligvis med Friedrich Wilhelm Weiskern, Johann Heinrich Friedrich Müller og Johann Andreas Schachtner, selv om den nøyaktige arbeidsdelingen (og graden av revisjon) fortsatt behandles med redaksjonell varsomhet.24
Librettoen står ved enden av en kjede av bearbeidelser. Dens nærmeste forløper var en populær wienerversjon av Les amours de Bastien et Bastienne (som igjen har forbindelse til franske teaterparodier), og den dypere modellen er Jean-Jacques Rousseaus pastorale Le devin du village.25 I Wien var det mindre Rousseaus filosofiske aura som betydde noe enn den sceneferdige formelen: to unge elskende, en midlertidig misforståelse og en «magiker» med overblikk som manøvrerer forsoningen.
Partiturets orkesterbesetning er liten—passende for et privat teater og for unge krefter—men Mozart tenker teatralsk i instrumentfarge. Vanlige oversikter inkluderer:
- Treblås: 2 fløyter, 2 oboer (med valgfagott i noen kilder)
- Messingblås: 2 horn
- Strykere: fioliner I & II, bratsj, cello/kontrabass
- Continuo: cembalo (eller klaviatur)
Denne økonomien er ikke bare en begrensning: den fremmer klare teksturer, raske utvekslinger som minner om dialog, og en intimitet som kler verkets pastorale miniaturformat.67
Musikalsk karakter
Bastien und Bastienne omtales ofte som en «miniatur», men er mer enn en kuriositet. Dramaet er bygget for hurtig veksling mellom talt dialog og lukkede numre, selve kjennetegnet ved Singspiel. Med bare tre navngitte roller—Bastienne (sopran), Bastien (tenor) og Colas (bass)—må Mozart raskt gjøre personlighet hørbar, og det gjør han med tydelig differensierte musikalske manerer.2
Bastiennes musikk heller ofte mot tysk Lied-stil—strofisk enkelhet, direkte frasering og et skjær av folkelig oppriktighet—mens andre partier flørter med en mer franskinspirert eleganse, noe som speiler verkets blandede kulturelle opphav.2 Det komiske tyngdepunktet, Colas, er allerede en gjenkjennelig «mozartsk» scenetype: del sjarlatan, del velvillig manipulator. Hans berømte tryllesang (“Diggi, daggi, shurry, murry”) gjør nonsensstavelser til teatralsk virtuositet, et barndomsforsøk på parodi som forutgriper Mozarts senere glede over å avsløre pretensjoner gjennom klang.2
Det som gjør stykket særegent innen Mozarts tidlige produksjon, er forståelsen av operatempo og dramaturgisk flyt. Selv som tolvåring former Mozart de elskendes krangel med sans for oppbygning og utløsning: sjalusien får stemme i kompakte, lettsyngelige fraser; forsoningen utvider det musikalske rommet; og avslutningsensemblet gir operaen den tilfredsstillende sosiale «nullstillingen» som pastoral komedie krever.25 For moderne lyttere og oppsetninger byr Bastien und Bastienne også på noe sjeldent i det operatiske 1700-tallslandskapet: en tidlig tysk komisk opera som er kort, lar seg fremføre med begrensede ressurser, og likevel er full av melodisk sjarm—et lærestykke som likevel røper en kommende mester, som nummer for nummer lærer hvordan teatret puster.12
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Mozarteum Salzburg, Köchel-Verzeichnis entry for *Bastien und Bastienne* (KV 50): dating, genre, and catalogue remarks.
[2] Wikipedia: overview, librettists as commonly given, relationship to Rousseau/Favart tradition, and general performance-history notes.
[3] OperaGlass (Stanford University): performance history reference cited widely for the first documented performance (Berlin, 1890).
[4] Schott Music catalogue entry: credits for the original text authors associated with the libretto tradition (Weiskern/Müller).
[5] The Cambridge Mozart Encyclopedia (reference overview): Vienna 1768 context and derivation from Rousseau’s *Le Devin du village* via intervening versions.
[6] IMSLP work page: commonly cited instrumentation details and available scores/parts for *Bastien und Bastienne* (K. 50/46b).
[7] VMII (Vocal Music Information Index) page: roles and a concise instrumentation listing.