Arietta «Dans un bois solitaire» (K. 308) i A♭-dur
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts franskspråklige arietta Dans un bois solitaire (K. 308/295b) er en kompakt vokal miniatyr fra Mannheim-perioden (vinteren 1777–78), skrevet da han var 21–22 år og utforsket de nyeste stilene innen sang- og klaversats. Beskjeden i format, men uvanlig konsentrert i stemning, viser den hvordan Mozart kunne gjøre en intim tekst til et scenisk drama for én stemme med klaver.
Bakgrunn og kontekst
I 1777–78 tilbrakte Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) flere måneder i Mannheim, den gang en av Europas mest feirede musikkhovedsteder—berømt for sitt orkester, sine virtuose blåsesolister og sin fremtidsrettede stilfølelse. Ved siden av konserter og kammerverk skrev Mozart også en håndfull sanger og ariettaer som står litt på siden av de mer kjente tyske Liedene fra 1780-årene. Dans un bois solitaire (K. 308/295b), en fransk arietta for stemme og klaver, hører hjemme i dette utforskende Mannheim-øyeblikket og er katalogisert blant hans frittstående sanger snarere enn knyttet til et teaterprosjekt.[1][2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Verket finnes også av og til under sin tyske kontrafakt-tittel Einsam ging ich jüngst im Haine—en påminnelse om hvordan slike stykker sirkulerte fleksibelt i slutten av 1700-tallet og tilpasset seg utøvere og publikum på tvers av språkgrenser.[2] Denne overførbarheten bør likevel ikke skjule sangens tydelig franske profil: deklamasjonen og den retoriske fremdriften ligger nærmere ariette- eller romance-tradisjonen enn det strofevise tyske Liedet Mozart senere skulle foredle.
Tekst og komposisjon
Teksten begynner «Dans un bois solitaire et sombre…», og plasserer taleren i en mørk, ensom skog, der sangen fremstår som en konsentrert klage over kjærlighet og lidelse. (Moderne ressurser for sangere tilskriver ofte diktet «Motte», selv om den presise litterære opprinnelsen ikke alltid drøftes i den store Mozart-forskningen.)[3]
Oppføringer i Köchel-katalogen plasserer stykket i Mannheim vinteren 1777–78, og verket er bredt indeksert som K. 308, med den alternative Köchel-betegnelsen K. 295b.[1][2] Det er besatt for stemme og klaver (ofte fremført i dag med piano; i Mozarts verden kunne «klaver» også innebære cembalo eller tidlig fortepiano).[2]
Musikalsk karakter
Selv om den er kort, vekker Dans un bois solitaire oppmerksomhet ved hvor pågående den beveger seg forbi «enkel sang» og over i noe som minner om en miniatyrscene. Klaversatsen støtter ikke bare; den kommenterer og skjerper—former atmosfæren i det «ensomme» landskapet og tilfører uttrykksfulle vendinger som speiler tekstens uro. Man kan høre Mozart prøve ut en mer gjennomkomponert, retorisk responsiv stil (mindre forutsigbar enn en rent strofevis utforming), der vokallinje og akkompagnement samarbeider om å disponere dramaet.
Valget av A♭-dur bidrar også til virkningen: i sen-1700-tallets praksis oppleves den ofte som varm og sløret, og gir åpningsbildet en myk mørkhet snarere enn en skarpt tragisk brodd. Denne tonale «fargen», sammen med en fleksibel deklamasjon, lar Mozart behandle diktets klage som en levende ytring—nærmere operatisk tale-sang enn salongmessig ynde.
Alt i alt er K. 308 ikke en «berømt» Mozart-sang, fordi den ligger utenfor den senere, wienerske blomstringen av tyske Lieder; men nettopp derfor er den avslørende. I Mannheim, 22 år gammel, tok Mozart opp i seg internasjonale stiler og tenkte på nytt over hvordan stemme og klaver kunne dele en dramatisk byrde. Dans un bois solitaire fanger dette eksperimentet i miniatyr: et lite, flyttbart verk med psykologisk fokus—og teatral instinkt—som på en langt større scene.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Köchel catalogue entry listing K. 308/295b (“Arietta, ‘Dans un bois solitaire’”), with Mannheim dating information.
[2] IMSLP work page for “Dans un bois solitaire, K.308/295b” (instrumentation, language, scores).
[3] IPA Source PDF giving the French text “Dans un bois solitaire” (attributed to Motte in the resource).