Arie for sopran, «Non curo l’affetto» i E-dur (K. 74b)

Bakgrunn og kontekst

Tidlig i 1771 befant Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) seg fortsatt i kjølvannet av sine første Italia-reiser, der han tok til seg den praktiske teaterkulturen i Milano og nærliggende byer. «Non curo l’affetto» (K. 74b) er en frittstående arie for sopran og orkester—ett av de mange enkeltstående numrene som sirkulerte til akademier eller for innsetting i eksisterende sceneverk, heller enn som del av en fast «Mozart-opera» i moderne forstand [1].

Teksten er av Pietro Metastasio og er hentet fra Demofoonte (akt I, scene 7), der Creusa avviser den «trette elskeren» som skjelver for sverdet, men taler dristig om kjærlighet [2]. Bevarte kildebeskrivelser knytter arien til «il teatro di Pavia» og daterer den til 1771, mens katalogiseringen også plasserer den mer generelt i Milano mellom desember 1770 og januar 1771 [1].

Musikalsk karakter

Merket Allegro er arien utformet som en opera-seria «foraktarie» (aria di sdegno), med en lys, fremadrettet E-dur-profil som passer til tonefallet av hån og trass [2]. Orkestreringen er konsis, men markant—sopran med strykere samt to oboer og to horn—typisk for den italienske teaterpaletten den tenårige Mozart hadde til rådighet [1] [2].

Innenfor denne konvensjonelle rammen skal vokalpartiet være krevende: lange løp og virtuose utstillingspassasjer gjør mye av det dramatiske arbeidet, og forvandler forakt til virtuos energi snarere enn vedvarende, lyrisk ettertanke [2]. Man hører også den unge komponisten prøve ut kontraster—kilder beskriver et mer innadvendt midtparti i moll, akkompagnert av strykere alene, et raskt fargeskifte som skjerper figurens sarkasme før den lyse overflaten vender tilbake [2].