Arie for sopran, «Non curo l’affetto» i E-dur (K. 74b)
di Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts «Non curo l’affetto» (K. 74b) er en kort sopranarie i E-dur, skrevet i Nord-Italia omkring slutten av 1770 til begynnelsen av 1771, da komponisten var rundt femten år. Den var trolig ment for fremføring i eller nær Pavia (og knyttes av og til til Milano), og tonesetter en tekst av Pietro Metastasio fra Demofoonte. Her viser Mozart seg allerede fortrolig med den stiliserte, følelsesladde retorikken i opera seria [1] [2].
Bakgrunn og kontekst
Tidlig i 1771 befant Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) seg fortsatt i kjølvannet av sine første Italia-reiser, der han tok til seg den praktiske teaterkulturen i Milano og nærliggende byer. «Non curo l’affetto» (K. 74b) er en frittstående arie for sopran og orkester—ett av de mange enkeltstående numrene som sirkulerte til akademier eller for innsetting i eksisterende sceneverk, heller enn som del av en fast «Mozart-opera» i moderne forstand [1].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Teksten er av Pietro Metastasio og er hentet fra Demofoonte (akt I, scene 7), der Creusa avviser den «trette elskeren» som skjelver for sverdet, men taler dristig om kjærlighet [2]. Bevarte kildebeskrivelser knytter arien til «il teatro di Pavia» og daterer den til 1771, mens katalogiseringen også plasserer den mer generelt i Milano mellom desember 1770 og januar 1771 [1].
Musikalsk karakter
Merket Allegro er arien utformet som en opera-seria «foraktarie» (aria di sdegno), med en lys, fremadrettet E-dur-profil som passer til tonefallet av hån og trass [2]. Orkestreringen er konsis, men markant—sopran med strykere samt to oboer og to horn—typisk for den italienske teaterpaletten den tenårige Mozart hadde til rådighet [1] [2].
Innenfor denne konvensjonelle rammen skal vokalpartiet være krevende: lange løp og virtuose utstillingspassasjer gjør mye av det dramatiske arbeidet, og forvandler forakt til virtuos energi snarere enn vedvarende, lyrisk ettertanke [2]. Man hører også den unge komponisten prøve ut kontraster—kilder beskriver et mer innadvendt midtparti i moll, akkompagnert av strykere alene, et raskt fargeskifte som skjerper figurens sarkasme før den lyse overflaten vender tilbake [2].
[1] Internationale Stiftung Mozarteum (Köchel-Verzeichnis): work entry for KV 74b with dating, instrumentation, and source notes (incl. Pavia theatre copy description).
[2] FlaminioOnline listening guide: text source (Metastasio, Demofoonte), tempo, instrumentation, and descriptive musical/affect commentary (Cesare Fertonani).