Adagio og Rondo i c-moll for glasharmonika, fløyte, obo, bratsj og cello (K. 617)

Bakgrunn og kontekst

I 1791 – hans siste år – vekslet Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) mellom offentlige forpliktelser og privat intensitet: de store sceneprosjektene (La clemenza di Tito, Die Zauberflöte), det ufullendte Requiem og en jevn strøm av leilighetsvise bestillinger. K. 617 hører hjemme i denne sene wienermosaikken, men skiller seg likevel litt ut. I stedet for å skrive for salongens tangentinstrument eller den moteriktige strykekvartetten komponerte Mozart for glasharmonika (også kalt armonica), hvis myke, sølvskimrende klang bar i seg både fascinasjon og et anstrøk av det uhyggelige i sen-1700-tallets lyttekultur.[3]

Verket fortjener oppmerksomhet blant annet fordi det viser at Mozart behandler en «eksotisk» klangfarge med fullt alvor. Glasharmonikaen fungerer ikke som et gimmick; tvert imot plasseres den i verkets uttrykksmessige sentrum, der den vever utholdte, stemmelignende linjer som innbyr til sammenligning med Mozarts mest innadvendte operascener. Selv med en beskjeden kammerbesetning utstråler stykket et konsentrert drama: et innledende Adagio i c-moll etterfulgt av en Rondo som vender mot C-dur – skygge som viker, ikke for triumf, men for en avklart, lysende ro.[1]

Komposisjon og dedikasjon

Mozart fullførte Adagio og Rondo 23. mai 1791, slik han selv noterte i sin tematiske katalog.[2] Det ble skrevet i Wien for den berømte blinde glasharmonika-virtuosen Marianne Kirchgessner (1769–1808), som turnerte i byen den sommeren.[4]

Standardbesetningen er:

• Glasharmonika (armonica): solo-/lederstemme
• Treblåsere: fløyte, obo
• Strykere: bratsj, cello

Kirchgessner fremførte Mozarts nykomponerte verk i Wien i august 1791 (dokumentert som del av hennes konsertvirksomhet i byen).[4] Som flere stykker knyttet til bestemte utøvere i Mozarts siste år er K. 617 både skreddersydd og utforskende: det utnytter spesialistens beherskelse av utholdt tone og fin artikulasjon, samtidig som det prøver ut hvordan denne klangen kan føre en samtale med oboens pregnante rørblad, fløytens pustende glans og bratsjens og celloens mørke fløyel.

Form og musikalsk karakter

K. 617 er utformet som to sammenhengende deler:

• I. Adagio (c-moll)
• II. Rondo (C-dur)[1]

Adagio etablerer umiddelbart verkets særegne følelsesklima. C-moll – Mozarts toneart for høy alvorlighet og kontrollert uro – blir her et rom for dempet klage snarere enn storm.[2] Glasharmonikaens utholdte klang oppmuntrer til lange fraser: melodiene synes å sveve mer enn å «tale» i korte gester, og akkompagnementets tilbakeholdenhet holder teksturen gjennomskinnelig. Man kan høre Mozart komponere ikke bare for toner, men også for avklingning og etterglød.

Rondo svarer med et skifte til C-dur, men lysheten er foredlet, til og med skjør. I kammermusikalsk forstand er satsen samtalende: treblåserne kan farge harmonikaens linje, mens bratsj og cello legger en mildt pulserende grunn heller enn et fyldig strykerkor. Mozarts instrumentasjon er også historisk instruktiv: i motsetning til senere romantiske bruk av uvanlige instrumenter som rene fargeeffekter, er K. 617 klassisk i balanse og klarhet – uvanlig klang, ja, men styrt av en tydelig fraselogikk og et fint øre for blanding.

Et praktisk etterord hører med til verkets etterliv: fordi glasharmonikaer er sjeldne, møter man av og til K. 617 i fremføringer med substitusjoner (for eksempel på tangentinstrumenter). Slike løsninger kan fungere, men de endrer uunngåelig stykkets grunnpremiss: følelsen av at melodien blir «sunget» av vibrerende glass.

Mottakelse og ettervirkning

Selv om K. 617 ikke er blant Mozarts mest universelt programmerte kammerverk, har det en særlig form for kanonisk status: det nevnes ofte som en av de mest overbevisende komposisjonene som noen gang er skrevet for glasharmonika.[3] Appellen ligger i møtet mellom tilbakeholdenhet og det underlige – den sene Mozarts evne til å få et uvanlig klangunivers til å føles uunngåelig.

Verket fungerer også som et lite, avslørende vindu inn i Mozarts Wien i 1791: en by der turnerende virtuoser som Kirchgessner kunne inspirere ny musikk, og der grensen mellom motepreget nyhet og alvorlig uttrykk var porøs. For dagens lyttere står K. 617 igjen som en påminnelse om at Mozarts sene stil ikke bare handlet om store offentlige utsagn; den kunne også tale lavt, i kammerlige proporsjoner, med en stemme av glass.

[1] IMSLP work page (score access; key and basic work data for K. 617).

[2] Wikipedia overview (completion date from Mozart’s thematic catalogue; basic historical notes and publication/performance pointers).

[3] G. Henle Verlag edition page for K. 617 (instrumentation and editorial framing of the glass-harmonica scoring).

[4] MozartDocuments (PDF) discussion of glass harmonica in Vienna and Kirchgessner’s 1791 concerts, including mention of K. 617 in August 1791.