6 tyske danser (Sechs Deutsche TĂ€nze), K. 567 (1788)
di Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts 6 tyske danser (K. 567) er et kompakt sett med selskapsdanser komponert i Wien og datert 6. desember 1788 i International Mozarteum Foundations Köchel-katalog [1]. Skrevet for det livlige sosiale miljĂžet i det sen-josefinske Wien, viser de Mozarts evne til Ă„ gjĂžre funksjonell dansemusikk til skarpt tegnede miniatyrerâlyst orkestrert, raske i steget og med et vĂ„kent blikk for teatralske gester.
Bakgrunn og kontekst
Mot slutten av 1780-Ă„rene var dansemusikk ikke en perifer syssel for Wolfgang Amadeus Mozart (1756â1791), men en tilbakevendende og institusjonelt forankret del av hans wienske arbeidsliv. Etter utnevnelsen ved hoffet i desember 1787 leverte Mozart jevnlig dansesett til de offentlige hoffballene (sĂŠrlig i karnevalstiden) i Wiens RedoutensĂ€leâarrangementer som krevde store mengder ny musikk, men som belĂžnnet liv, eleganse og umiddelbar appell [1].
K. 567 hĂžrer hjemme i denne verdenen av mĂ„lrettet musikkhĂ„ndverk: ikke konsertrepertoar i moderne forstand, men sosial musikk laget for Ă„ sette fart i et dansegulv og fargeklenge en kvelds festligheter. Selve Deutscher Tanz (tysk dans)âofte beskrevet som en forlĂžper til valsenâvar gjerne raskere og mer spenstig enn den hĂžyverdige menuetten, samtidig som den beholdt tretakt og typisk innarbeidet en kontrasterende Trio-del [1]. I slike stykker var Mozarts utfordring Ă„ skape variasjon i hĂžyt tempo: Ă„ fĂ„ seks korte numre til Ă„ kjennes som seks tydelig ulike scener.
Komposisjon og urfremfĂžring
International Mozarteum Foundations Köchel-katalog daterer settet til 6. desember 1788, og plasserer tilblivelsen i Wien da Mozart var 32 [1]. Verket er bevart komplett og er i samme oppfÞring klassifisert som autentisk [1].
Presise detaljer om en fÞrste fremfÞring er ofte vanskelig Ä spore for wienske dansesett: de ble skrevet for anledninger (ball, sesonger, lokaler) snarere enn urfremfÞrt som enkeltstÄende offentlige «begivenheter» med dokumentasjon som har overlevd. Det man kan si med sikkerhet, er at K. 567 passer inn i Mozarts etablerte praksis med Ä skrive danser i grupper (ofte seks eller tolv) for ballsalbruk, i former som kunne spilles enten i en nedstrippet strykerutgave eller i en fyldigere, mer fargerik orkesterdrakt nÄr besetningen tillot det [1].
Instrumentasjon
Mozarts dansemusikk foreligger ofte i fleksible besetninger, men K. 567 er bredt overlevert og fremfÞres gjerne i en orkesterversjon med en uvanlig festlig klangpalett for musikk i sÄ beskjedent format.
- TreblÄs: piccolo; 2 flÞyter; 2 oboer; 2 klarinetter; 2 fagotter [1]
- MessingblÄs: 2 horn; 2 trompeter [1]
- Slagverk: pauker [1]
- Strykere: fioliner I og II; celloer og kontrabasser (basso) [1]
Et pĂ„fallende trekk i mye sirkulerende materiale er fravĂŠret av bratsjer i den orkestrale disponeringen (innerstemmens harmonikk bĂŠres ofte av treblĂ„s og basslinjen), en besetning som gjenspeiles i ofte brukte referanselister [2]. Selv etter funksjonell dansemusikks standard antyder kombinasjonen av piccolo, trompeter og pauker en smak for briljansâmusikk ment ikke bare Ă„ «holde takten», men Ă„ nĂ„ ut i et stort, stĂžyende offentlig rom.
Form og musikalsk karakter
Hver av de seks dansene er et selvstendig nummer, og (i trĂ„d med sjangeren) fĂžlger de som regel det velkjente Deutscher Tanz-mĂžnsteret: en hoveddans i tretakt, et kontrasterende Trio-lignende avsnitt og en retur til Ă„pningenâmusikk bygget for gjentakelse, kroppslig bevegelse og rask gjenkjennelse snarere enn langsiktig tematisk argumentasjon [1].
Likevel fortjener K. 567 oppmerksomhet nettopp fordi Mozart behandler disse smÄ formene som anledninger til karaktertegning. Lyttere vil kjenne igjen flere kjennetegn ved hans sene, wienske orkestertenkning, her i miniatyr:
- Klang som Ăžyeblikkelig retorikk. De lyse fargene i overregisteret (ikke minst piccolo og hĂžye treblĂ„sere) kan fungere som scenelys: et plutselig skifte i instrumental «fargetemperatur» som rammer dansen inn pĂ„ nytt uten Ă„ endre selve trinnmĂžnsteret. Trompeter og pauker tilfĂžrer samtidig en seremonielt glitrende effektâsom en offentlig, nĂŠrmest utendĂžrs klanglighet flyttet inn i ballsalen.
- Fraseutforming som puster med danserne. Sjangeren favoriserer symmetriske, repeterte enheter (ofte med jevne fraselÊngder), og Mozart bruker disse regelmessighetene ikke som begrensninger, men som et lerret for vidd: smÄ forskyvninger i forkant, raske ekkovirkninger mellom instrumentalgrupper og kadensvendinger som fÞles uunngÄelige, men likevel nyss oppfunnet.
- Kontrast i Trio-delen. I ballsalpraksis gir Trio-avsnittet avlastningâofte et skifte i farge, leie eller affektâfĂžr Ă„pningen vender tilbake. I Mozarts dansesett kan denne kontrasten oppleves som et skifte i sosialt tonefall: fra briljans til intimitet, fra rustikk energi til urban eleganse, og sĂ„ tilbake igjen.
Fordi de enkelte dansene er korte, hĂžres «arkitekturen» best pĂ„ tvers av hele settet. K. 567 blir en kjede av veksÂlende stemningerâhvert nummer et kort panel, og helheten en slags miniatyr-divertimento for dansegulvet.
Mottakelse og etterliv
Mozarts tyske danser befinner seg i en mellomkategori: skrevet for bestemte sesonger og sosiale funksjoner fĂ„r de sjelden den vedvarende kritiske oppmerksomheten som symfonier eller konserter. Likevel fremhever moderne forskning og katalogisering hvor sentrale slike verk var i Wiens musikkliv, og hvor rutinemessig Mozart komponerte danser i sett til ballsalbrukâofte med mulighet for utvidelse til en fyldigere orkesterbesetning for stĂžrre fargevirkning [1].
SĂŠrlig K. 567 belĂžnner moderne fremfĂžring av tre grunner. For det fĂžrste gir det et levende Ăžyeblikksbilde av Wien mot slutten av 1780-Ă„rene «i bevegelse»âmusikk skapt for bruk, ikke bare for beundring. For det andre peker instrumentasjonen mot den hofflige/offentlige hybriden i Redoutensaal-verdenen: festlige krefter, briljant klang og raskt klippede kontraster egnet for sosialt storspektakel. For det tredje minner settet oss om at Mozarts geni ikke var forbeholdt de store formene; det trer like uomtvistelig frem i hĂ„ndverket med Ă„ skrive en minneverdig Ă„tte- eller seksten-takters periode som tĂ„ler endelĂžs gjentakelseâfordi den er harmonisk levende, klart profilert og orkestralt oppfinnsom.
Kort sagt er 6 tyske danser (K. 567) ikke «mindre Mozart» sÄ mye som Mozart i et annet register: den samme presisjonen og det samme teatralske instinktet, anvendt pÄ den praktiske kunsten Ä begeistre et rom fullt av mennesker som, helt bokstavelig talt, er pÄ beina.
[1] International Mozarteum Foundation (Köchel Catalogue): entry for K. 536 and K. 567 (*Zwölf Deutsche TÀnze*), including dating (6 Dec 1788), authenticity, genre notes, and instrumentation.
[2] IMSLP work page for *6 German Dances, K. 567* (general info and commonly cited instrumentation details).