6 tyske danser (Sechs Deutsche Tänze), K. 567 (1788)
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Mozarts 6 tyske danser (K. 567) er et kompakt sett med selskapsdanser komponert i Wien og datert 6. desember 1788 i International Mozarteum Foundations Köchel-katalog [1]. Skrevet for det livlige sosiale miljøet i det sen-josefinske Wien, viser de Mozarts evne til å gjøre funksjonell dansemusikk til skarpt tegnede miniatyrer—lyst orkestrert, raske i steget og med et våkent blikk for teatralske gester.
Bakgrunn og kontekst
Mot slutten av 1780-årene var dansemusikk ikke en perifer syssel for Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), men en tilbakevendende og institusjonelt forankret del av hans wienske arbeidsliv. Etter utnevnelsen ved hoffet i desember 1787 leverte Mozart jevnlig dansesett til de offentlige hoffballene (særlig i karnevalstiden) i Wiens Redoutensäle—arrangementer som krevde store mengder ny musikk, men som belønnet liv, eleganse og umiddelbar appell [1].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 567 hører hjemme i denne verdenen av målrettet musikkhåndverk: ikke konsertrepertoar i moderne forstand, men sosial musikk laget for å sette fart i et dansegulv og fargeklenge en kvelds festligheter. Selve Deutscher Tanz (tysk dans)—ofte beskrevet som en forløper til valsen—var gjerne raskere og mer spenstig enn den høyverdige menuetten, samtidig som den beholdt tretakt og typisk innarbeidet en kontrasterende Trio-del [1]. I slike stykker var Mozarts utfordring å skape variasjon i høyt tempo: å få seks korte numre til å kjennes som seks tydelig ulike scener.
Komposisjon og urfremføring
International Mozarteum Foundations Köchel-katalog daterer settet til 6. desember 1788, og plasserer tilblivelsen i Wien da Mozart var 32 [1]. Verket er bevart komplett og er i samme oppføring klassifisert som autentisk [1].
Presise detaljer om en første fremføring er ofte vanskelig å spore for wienske dansesett: de ble skrevet for anledninger (ball, sesonger, lokaler) snarere enn urfremført som enkeltstående offentlige «begivenheter» med dokumentasjon som har overlevd. Det man kan si med sikkerhet, er at K. 567 passer inn i Mozarts etablerte praksis med å skrive danser i grupper (ofte seks eller tolv) for ballsalbruk, i former som kunne spilles enten i en nedstrippet strykerutgave eller i en fyldigere, mer fargerik orkesterdrakt når besetningen tillot det [1].
Instrumentasjon
Mozarts dansemusikk foreligger ofte i fleksible besetninger, men K. 567 er bredt overlevert og fremføres gjerne i en orkesterversjon med en uvanlig festlig klangpalett for musikk i så beskjedent format.
- Treblås: piccolo; 2 fløyter; 2 oboer; 2 klarinetter; 2 fagotter [1]
- Messingblås: 2 horn; 2 trompeter [1]
- Slagverk: pauker [1]
- Strykere: fioliner I og II; celloer og kontrabasser (basso) [1]
Et påfallende trekk i mye sirkulerende materiale er fraværet av bratsjer i den orkestrale disponeringen (innerstemmens harmonikk bæres ofte av treblås og basslinjen), en besetning som gjenspeiles i ofte brukte referanselister [2]. Selv etter funksjonell dansemusikks standard antyder kombinasjonen av piccolo, trompeter og pauker en smak for briljans—musikk ment ikke bare å «holde takten», men å nå ut i et stort, støyende offentlig rom.
Form og musikalsk karakter
Hver av de seks dansene er et selvstendig nummer, og (i tråd med sjangeren) følger de som regel det velkjente Deutscher Tanz-mønsteret: en hoveddans i tretakt, et kontrasterende Trio-lignende avsnitt og en retur til åpningen—musikk bygget for gjentakelse, kroppslig bevegelse og rask gjenkjennelse snarere enn langsiktig tematisk argumentasjon [1].
Likevel fortjener K. 567 oppmerksomhet nettopp fordi Mozart behandler disse små formene som anledninger til karaktertegning. Lyttere vil kjenne igjen flere kjennetegn ved hans sene, wienske orkestertenkning, her i miniatyr:
- Klang som øyeblikkelig retorikk. De lyse fargene i overregisteret (ikke minst piccolo og høye treblåsere) kan fungere som scenelys: et plutselig skifte i instrumental «fargetemperatur» som rammer dansen inn på nytt uten å endre selve trinnmønsteret. Trompeter og pauker tilfører samtidig en seremonielt glitrende effekt—som en offentlig, nærmest utendørs klanglighet flyttet inn i ballsalen.
- Fraseutforming som puster med danserne. Sjangeren favoriserer symmetriske, repeterte enheter (ofte med jevne fraselængder), og Mozart bruker disse regelmessighetene ikke som begrensninger, men som et lerret for vidd: små forskyvninger i forkant, raske ekkovirkninger mellom instrumentalgrupper og kadensvendinger som føles uunngåelige, men likevel nyss oppfunnet.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
- Kontrast i Trio-delen. I ballsalpraksis gir Trio-avsnittet avlastning—ofte et skifte i farge, leie eller affekt—før åpningen vender tilbake. I Mozarts dansesett kan denne kontrasten oppleves som et skifte i sosialt tonefall: fra briljans til intimitet, fra rustikk energi til urban eleganse, og så tilbake igjen.
Fordi de enkelte dansene er korte, høres «arkitekturen» best på tvers av hele settet. K. 567 blir en kjede av vekslende stemninger—hvert nummer et kort panel, og helheten en slags miniatyr-divertimento for dansegulvet.
Mottakelse og etterliv
Mozarts tyske danser befinner seg i en mellomkategori: skrevet for bestemte sesonger og sosiale funksjoner får de sjelden den vedvarende kritiske oppmerksomheten som symfonier eller konserter. Likevel fremhever moderne forskning og katalogisering hvor sentrale slike verk var i Wiens musikkliv, og hvor rutinemessig Mozart komponerte danser i sett til ballsalbruk—ofte med mulighet for utvidelse til en fyldigere orkesterbesetning for større fargevirkning [1].
Særlig K. 567 belønner moderne fremføring av tre grunner. For det første gir det et levende øyeblikksbilde av Wien mot slutten av 1780-årene «i bevegelse»—musikk skapt for bruk, ikke bare for beundring. For det andre peker instrumentasjonen mot den hofflige/offentlige hybriden i Redoutensaal-verdenen: festlige krefter, briljant klang og raskt klippede kontraster egnet for sosialt storspektakel. For det tredje minner settet oss om at Mozarts geni ikke var forbeholdt de store formene; det trer like uomtvistelig frem i håndverket med å skrive en minneverdig åtte- eller seksten-takters periode som tåler endeløs gjentakelse—fordi den er harmonisk levende, klart profilert og orkestralt oppfinnsom.
Kort sagt er 6 tyske danser (K. 567) ikke «mindre Mozart» så mye som Mozart i et annet register: den samme presisjonen og det samme teatralske instinktet, anvendt på den praktiske kunsten å begeistre et rom fullt av mennesker som, helt bokstavelig talt, er på beina.
[1] International Mozarteum Foundation (Köchel Catalogue): entry for K. 536 and K. 567 (*Zwölf Deutsche Tänze*), including dating (6 Dec 1788), authenticity, genre notes, and instrumentation.
[2] IMSLP work page for *6 German Dances, K. 567* (general info and commonly cited instrumentation details).