6 menuetter, K. 599

Bakgrunn og kontekst

I Mozarts Wien var dansemusikk ikke en perifer tidsfordriv, men en jevn kulturell drivkraft: ball, Redouten (maskeradeforsamlinger) og private underholdninger krevde en kontinuerlig tilførsel av moteriktige contredanser, tyske danser og menuetter. Mozart skrev slike stykker gjennom hele karrieren, fra Salzburg-serenader til wienske balsaler; men mot slutten av 1780-årene og begynnelsen av 1790-årene ble danserepertoaret også en praktisk del av hans profesjonelle portefølje i en by der teater- og konsertmuligheter kunne svinge.

K. 599 tilhører Mozarts siste år (1791) – den samme forbløffende travle perioden som også frembrakte verk i langt større målestokk, blant dem Die Zauberflöte (K. 620) og Klarinettkonserten (K. 622). Mot et slikt bakteppe kan 6 menuetter se ut som flyktige småting. Men verdien ligger nettopp i hvordan de komprimerer Mozarts senklassisistiske stemme inn i et format laget for dansere: lett å gripe, rytmisk tydelig, men samtidig fullt av vittige detaljer, lys orkesterfarge og en proporsjonssans som sjeldnere hender oppnår.

Komposisjon og urfremføring

6 menuetter er sikkert datert til Wien, 23. januar 1791 i Köchel-katalogen (K. 599). De ble snart gruppert med to ytterligere sett – 4 menuetter (K. 601) og 2 menuetter (K. 604) – og danner dermed en rekke på tolv menuetter komponert i løpet av noen få uker (23. januar; 5. februar; 12. februar 1791). De tolv ble utgitt i Wien i 1791 av Artaria & Co. som en samling for to fioliner og bass, og sirkulerte også i andre praktiske formater – noe som speiler deres tiltenkte liv som bruksmusikk i sosiale sammenhenger snarere enn konsert-«verk» i moderne forstand.[1]

Konkrete førstegangsoppføringer er ikke dokumentert på samme måte som for Mozarts konserter eller sceniske verk. Det er typisk for dansesett: de ble skrevet for å spilles der behovet oppstod – ved hofflige anledninger eller offentlige ball – av det ensemblet som var tilgjengelig, noen ganger i fyldigere orkesterdrakt, andre ganger i redusert form. Det som med sikkerhet er bevart, er publiserings- og katalogsporene som bekrefter både autentisitet og praktisk utbredelse.[1]

Besetning

Kildene overleverer K. 599 både som orkestral dansemusikk og i reduserte spillematerialer. En ofte oppgitt orkesterbesetning omfatter et fullt «doble treblås»-apparat med pauker – en overdådig palett for stykker som gjerne bare varer noen få minutter hver:

• Treblås: 2 fløyter (2. også pikkolo), 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter
• Messing: 2 horn
• Slagverk: pauker
• Strykere: fioliner I & II, bratsj, cello, kontrabass

Denne orkesterbesetningen er oppgitt i IMSLP-oppføringen for 6 Minuets, K. 599.[2] Samtidig viser Artarias utgivelse fra 1791 av de tolv menuettene som kammerdimensjonerte stemmer (to fioliner og bass) musikkens tilpasningsdyktighet og salgbarhet.[1]

Lytteren bør derfor se K. 599 mindre som én fastlåst «utgave» og mer som et danserrepertoar som kunne utvides eller reduseres etter omstendighetene – et viktig hint om hvordan wiensk musikkliv faktisk fungerte.

Form og musikalsk karakter

Hver menuett er en selvstendig dansesats, og settet omfatter seks slike stykker:

• Menuetto nr. 1
• Menuetto nr. 2
• Menuetto nr. 3
• Menuetto nr. 4
• Menuetto nr. 5
• Menuetto nr. 6

(Enkeltnøkler og interne repetisjoner varierer fra nummer til nummer og etter hvilken versjon man konsulterer; moderne kataloger og innspillinger fremhever av og til bestemte enkeltstykker – som en «nr. 5 i F» – noe som understreker at settet ofte er blitt behandlet som en rekke miniatyrer snarere enn som en udelelig syklus.)[2]

Som dansemusikk er menuettens hovedoppgave å opprettholde en behersket tretakt og en forutsigbar fraseringsrytme egnet for koreografi. Mozart oppfyller denne sosiale funksjonen, men han lar sjelden teksturen bli rent «firkantet». I stedet inviterer K. 599 til oppmerksomhet på tre særtrekk som er typiske for den sene Mozart:

1. Orkesterfarge som karaktertegning. Selv korte danser kan «typifiseres» gjennom klang. Tilstedeværelsen av klarinetter – et instrument Mozart i økende grad elsket i sine Wien-år – åpner for en mild indre skyggelegging som skiller seg tydelig fra den lysere, obodrevne klangen fra tidligere tiår.[2]

2. Økonomi med polering. Disse menuettene sikter ikke mot symfonisk utvikling; snarere viser de Mozarts sene evne til å få små tidsrom til å virke uunngåelige. De beste numrene låter som om ingenting kan legges til eller tas bort uten at konturen deres blir utydelig.

3. En sen stil i miniatyr. Fordi K. 599 ligger i januar 1791, er det fristende (og ofte givende) å høre det side om side med Mozarts andre sene Wien-verk – ikke for å hevde felles temaer, men for å legge merke til felles vaner: ren kontrapunktisk tenkning under klare overflater, og en forkjærlighet for treblåssats som «taler» som kammermusikk i ensemble, selv i orkesterdrakt.

Kort sagt fortjener K. 599 oppmerksomhet ikke som et skjult symfonisk monument, men som et vitnesbyrd om Mozarts alvor i møte med sjangeren. Han behandler menuetten ikke som fyllstoff, men som et raffinert sosialt språk – der en kadens, en harmonisk vending eller et plutselig instrumentalt høydepunkt kan virke som et hevet øyenbryn i en samtale.

Mottakelse og etterliv

I motsetning til Mozarts konsertverk er 6 menuetter sjelden i rampelyset i dagens konsertsal. Deres opprinnelige habitat var funksjonelt: de tilhører den samme brede strømmen av wiensk danserepertoar som ble publisert raskt, spilt mye og først senere (selektivt) løftet inn i lytterrepertoaret. Likevel har de forblitt tilgjengelige for utøvere nettopp fordi de er korte, fleksible i besetningen og bevart i utgaver og biblioteker – IMSLP tilbyr for eksempel lett tilgjengelige materialer og verkdata.[2]

Deres dypere etterliv er like mye historisk som musikalsk. K. 599 dokumenterer hva en komponist av Mozarts format bidro med til Wiens hverdagslige musikkliv i 1791: ikke bare operaer og konserter, men også de kultiverte danseformene som strukturerte elitesosialiteten. Hørt i dag – enten i en lett instrumentert bearbeidelse eller med den mer briljante orkesterpaletten med «doble treblås» – gir disse menuettene et lite, men levende vindu inn i byens lydlandskap mot slutten av Mozarts liv, og inn i den kompositoriske omtanken han kunne øse over selv den mest tidsbundne av sjangre.[1]

[1] IMSLP work page: publication note (Artaria, Vienna 1791), grouping with K. 601 and K. 604, and composition dates for the three sets.

[2] IMSLP work page: 6 Minuets, K. 599 — basic work data and commonly cited orchestral instrumentation details.