2 kontradanser (K. 603)

Bakgrunn og kontekst

I Wien mot slutten av 1700-tallet var offentlig dans ikke bare privat fornøyelse, men en høyst organisert sosial institusjon, særlig i karnevalstiden. Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) deltok i denne verdenen både pragmatisk og med fantasi. Etter at han i desember 1787 ble utnevnt til det keiserlige hoffet som Kammermusicus (hoffets kammermusiker og komponist), leverte han danser til hoffballene i Wiens Redoutensaal – musikk som skulle kunne spilles på stedet, huskes etter én gjennomlytting og tilpasses ulike besetninger.[1]

K. 603 hører til denne «arbeidende» siden av Mozarts sene produksjon, side om side med andre dansesamlinger fra 1791 (menuetter, tyske danser og flere kontradanser). At den stammer fra det samme siste året som også ga oss Die Zauberflöte (K. 620), Klarinettkonserten (K. 622) og Requiem (K. 626), er en del av fascinasjonen: det samme kompositoriske sinnet som kunne tenke i store operatiske og sakrale spenn, kunne også destillere sjarm, rytmisk driv og orkesterfarge ned til en side eller to med ballsalnytte.

Komposisjon og urframføring

Köchel-Verzeichnis (Digital Mozart Edition / Mozarteum) daterer 2 kontradanser til Wien, 5. februar 1791.[1] Datoen peker sterkt mot et praktisk bruksområde: dans i karnevalssesongen, når slike korte sett var jevnt etterspurt. Som for mange av Mozarts danser er dokumentasjon av en bestemt første fremføring vanskelig å spore; de ble vanligvis spilt som del av en kvelds sammenhengende dansefølge, heller enn presentert som selvstendige «urframføringer» i moderne forstand.

En grunn til at K. 603 er mer enn en ren fotnote, er dens sikre plass i katalogen som et komplett, ferdigstilt dansepar (ikke et fragment) og at den er overlevert i flere praktiske formater. Mozarteums verkoppføring påpeker at dansesykluser ofte er bevart i varierende besetninger – fullt orkestermateriale, mindre strykeversjoner og klaverutdrag – noe som gjenspeiler hvordan dette repertoaret sirkulerte og ble gjenbrukt i ulike sammenhenger.[1]

Instrumentasjon

K. 603 er del av Redoutensaal-tradisjonen i Wien, med en lys, «offentlig» orkestral dansebesetning. Bevarte kilder knyttet til verket (slik de er oppsummert i Mozarteums Köchel-oppføring) viser til orkestermateriale som omfatter følgende styrker:[1]

• Treblås: 2 oboer, 2 fagotter, 1 fløyte (med kilder som også nevner piccolo)
• Messingblås: 2 horn, 2 trompeter (clarini)
• Slagverk: pauker
• Strykere: fioliner I og II
• Continuo/bass: bass-stemme (basso)

To punkter fortjener en kommentar. For det første samsvarer besetningen med den festlige «ballsalsorkester»-klangen: trompeter og pauker tilfører seremonielt glitter, mens treblåserne gir raske fargeskift som hindrer at gjentatte avsnitt bare oppleves som repetisjon. For det andre minner selve eksistensen av flere kildebeskrivelser – noen som understreker «stort orkester», andre som reflekterer reduserte besetninger – oss om at denne musikken i sitt vesen var fleksibel: identiteten ligger like mye i rytme, frasebygning og signalaktig orkestrering som i én enkelt, fast instrumentasjon.[1]

Form og musikalsk karakter

En kontradans (engelsk «country dance», fransk contredanse) bygges typisk av korte, symmetriske fraser – ofte firetaktsenheter – ment å understøtte repeterte dansefigurer. Mozarteum peker nettopp på dette for K. 603: «flere firetaktige grupper», en musikalsk arkitektur som kan se enkel ut på papiret, men som gir komponisten mange muligheter til vidd og kontrast.[1]

I stedet for å sikte mot langstrakt harmonisk dramatikk, handler disse dansene om umiddelbar virkning:

• Rytmisk tydelighet: Pulsen er entydig, med aksenter og kadenspunkter lagt slik at danserne kjenner vendingene og tilbakekomstene.
• Klangfarge som tegnsetting: Treblåserakkorder, glimt av trompet og pauker, og strykerfigurasjon kan fungere som scenelys – korte skift som markerer en ny del eller skjerper en kadens uten å avbryte flyten.
• Karaktertegning i miniatyr: Selv innen stramme fraselengder kan Mozart antyde ulike «sosiale stemninger»: én dans kan virke mer utendørs og rustikk, en annen mer hofflig eller lys, avhengig av artikulasjon, leie og orkesterfarge.

Det som gjør K. 603 verdt å lytte til i dag, er nettopp denne kombinasjonen av økonomi og personlighet. Hos sen Mozart viser selv nyttepregede sjangre ofte en skjerpet sans for kontrast – en evne til raskt å skifte affekt samtidig som den formelle balansen beholdes. Kontradans-formatet, med gjentatte avsnitt og kompakte moduler, blir et laboratorium for denne gaven: lytteren hører hvor lite materiale som trengs for en hel, tilfredsstillende musikalsk tanke når tempo- og klangdisponeringen håndteres mesterlig.

Mottakelse og etterliv

Mozarts orkestrale danser har en uvanlig plass i ettermælet hans. De var allestedsnærværende i hans wienske arbeidsliv, men ligger i utkanten av den moderne kanon, dels fordi de ble skrevet for bestemte anledninger, dels fordi kortheten deres motsetter seg konsertsalens vane med «store utsagn». Likevel har den klare dateringen i Köchel-katalogen og bevaringen av orkestermateriale holdt K. 603 solid inne i repertoaret av innspillinger og utgaver, ofte samlet med andre sene dansesett.[1]

For dagens lyttere gir K. 603 et verdifullt perspektiv på Mozarts siste år: ikke bare de monumentale verkene innen opera, konsert og kirkemusikk, men også Wiens hverdagslyder – offentlig fest, sosialt ritual og de profesjonelle kravene som ble stilt til en hoffkomponist. Hørt i dette lyset blir disse to korte kontradansene mer enn sjarmerende miniatyrer: de er dokumentarisk kunst, som fanger pulsen i en by og den innarbeidede elegansen hos en komponist som kunne få selv funksjonell dansemusikk til å kjennes umiskjennelig som hans egen.[1]

[1] Köchel-Verzeichnis (Internationale Stiftung Mozarteum / Digital Mozart Edition), work entry for KV 603 with date (Vienna, 5 Feb 1791) and source/instrumentation notes.