2 kanoner i F for 3 stemmer i 1; 14 kanoner i F for 2 stemmer i 1 (K. Anh.H 11,19–26)
di Wolfgang Amadeus Mozart
Samlingen kjent som 2 Canons in F for 3 voices in 1; 14 Canons in F for 2 voices in 1 (K. Anh.H 11,19–26; også overlevert som K. 508a) er en liten gruppe uakkompagnerte vokalkanoner knyttet til Wien i 1786, da Mozart var 30 år. Kildene setter den i forbindelse med didaktiske «intervallkanoner» og med Mozarts krets, selv om det presise opphavet og anledningen fortsatt er usikre [1].
Bakgrunn og kontekst
Disse kanonene hører hjemme i den selskapelige – og til tider pedagogiske – kulturen for kanonsang som blomstret i Mozarts Wien. Samlingen dateres vanligvis til etter 3. juni 1786 og knyttes til Wien, noe som plasserer den i samme periode som flere andre korte kanoner i F (noen uttrykkelig forbundet med Thomas Attwood, Mozarts engelske elev) [1]. I moderne referanselister er gruppen overlevert under K. 508a og beskrevet som «2 kanoner i F for tre stemmer i 1» pluss «14 kanoner i F for to stemmer i 1», en formulering som allerede antyder et kompilatorisk preg: en håndfull sangbare miniatyrer ved siden av en systematisk rekke intervalløvelser [2].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Musikalsk karakter
På papiret fremstår K. 508a mindre som ett samlet «verk» enn som en mappe med konsise, nøkterne kanonteknikker. De to trestemmige numrene er kanoner «i 1» (i unison), den enkleste formen for streng imitasjon: én linje noteres, og de øvrige stemmene kommer inn med samme melodi på samme tonehøyde, slik at det straks oppstår trestemmig kontrapunkt med minimale midler [1].
Den lengre sekvensen er et sett Intervallkanons – kanoner i bestemte intervaller (sekund, ters, kvart, kvint, sekst, septim; over og under), i praksis en kompakt katalog over hvordan ett og samme tema oppfører seg når det besvares ikke i unison, men på et annet skalatrinn [1]. I F-dur blir dette en praktisk leksjon i konsonans og kontrollert dissonans: trange intervaller (sekunder og septimer) krever skjerpet oppmerksomhet om betonte sammenstøt og deres oppløsning, mens kvarter og kvinter naturlig stabiliserer satsen. Uansett hvor stor Mozarts egen andel var i sammenstillingen, samsvarer det musikalske innholdet med hans wienervane med å behandle lært kontrapunkt som levende, sosial musikk – noe som like gjerne skal synges som «løses».
[1] Digital Mozart Edition (Mozarteum): Neue Mozart-Ausgabe, NMA III/10 “Canons” table of contents—entries for K. 508a including the “two canons” and “fourteen interval canons,” dated after 3 June 1786.
[2] IMSLP work page: “Canons for 2 or 3 Voices, K.508a” — basic cataloging, scoring, and overview of the compilation as transmitted under K. 508a.